Herold

Jeg burde kanskje latt være å skrive dette. Sist gang jeg ytret meg offentlig, ble jeg nærmest bombardert med tilbakemeldinger om at jeg har «sterke meninger» og «fyrer opp debatter». Men jeg tar sjansen igjen – denne gangen på vegne av noe så viktig som ... Folkehelsa.

Som aktivt medlem av «Dørjemarsjens venner» (selvutnevnt, men dedikert) og ivrig bruker av Dørjestien, er jeg oppriktig bekymret for folkehelsa. Ikke på grunn av dårlig kosthold eller for lite søvn – men på grunn av gjerder.

Bane Nor har nemlig valgt å stenge tilgangen til Dørjestien ved Gudimtangen. Den tidligere så tilgjengelige stien fra Jordalslyngen – der folk i århundrer har ruslet, svettet og funnet roen – er nå blitt en slags moderne variant av «du skal ikke passere».

Resultatet? Turgåere som før kunne spasere fritt fra Gudim og ned langs Dørja, er nå henvist til omveier som både tar lengre tid og krever mer motivasjon enn det en gjennomsnittlig småstresset Raksting tåler etter kl. 16.00

Hadde Bjarne levd, hadde dette neppe vært et problem. Da hadde det vært hull i gjerdet før «morgenkaffen» var kald. Men i dagens regelstyrte samfunn er det visst ikke like enkelt.

Så hva nå? Skal vi akseptere at turgleden stenges inne bak netting? Eller kan vi håpe på litt kreativ problemløsning?

En bro, en undergang – eller i det minste en løsning som gjør at folk slipper å føle seg som ulovlige inntrengere i sitt eget nærområde.

Stiene gror jo snart igjen, så litt grus under skoa og frisk luft i lungene er kanskje noe av det beste vi har for folkehelsa. Det burde ikke stoppes fordi det endelig har begynt å gå tog flere ganger om dan.

Med hilsen en lettere andpusten, frustrert men håpefull turgåer, Petter Larsson.