Herold

Politikere med stor iver for sentralisering står fram for å «ta ansvar» og forsvare hvorfor sentralisering er «nødvendig». Budskapet er: Det blir færre barn – og altfor mange eldre i forhold. Dette skal forsvare at «sentralistene» tømmer bygdene for barn og ungdom.

Skoler som legges ned, både barneskoler og videregående, forverrer selvsagt en negativ demografi, både når det gjelder fraflytting - og tilflytting av unge mennesker, særlig med tanke på barns tilbud og muligheter. Regnestykket er mer enn enkelt: En sterk sentralisering vil på lengre sikt føre til at bygde-Norge blir et eneste, stort «gamlehjem».

Mener politikerne at eldre, forholdsvis oppegående, skal ta seg av eldre, syke mennesker, eller at roboter skal gjøre jobben, eller ser de fram mot en endelig løsning: Bygge store kolosser av sykehjem/omsorgsleiligheter sentralt?

Da er vel målet nådd for «sentralistene», men vi mister det Norge vi alle er stolte av, og som både by og land trenger: Balansen by-land. Skolen er selve hjertet i bygda, og vil man bevare en allerede skjør balanse, hvor over 80 prosent av befolkningen bor i byer/bynære strøk, så må man bestemme seg for det nå, om det ikke allerede er for sent.

Dette handler selvsagt om penger, selv om politikerne svartmaler demografien som forklaring på deres sentralisering. Fattige kommuner fikk noen kroner ekstra av AP-regjeringen, men dette er blåbær for kommunene, som fra før er pålagt store oppgaver som staten tidligere tok seg av. (Og flere blir det).

Kommunene står ensomme, når det gjelder økonomi til å motstå en negativ demografi. En steinrik stat, som flyter over av «melk og honning», er ikke opptatt av kommunenes reélle økonomiske situasjon. Derfor blir barneskoler, som er «mer enn store nok», ofret, og sentraliseringen tiltar ytterligere. Dette handler om politisk vilje, både hos stat og fylke. Kommunene «kastes under bussen», og alle taper.

«Sentralistene» (posisjonen) i Innlandet fylke forsvarer nedleggelsen av videregående skoler med en negativ demografi. De hengir seg til prognoser og tar minste motstands vei, noe som er en politisk abdikasjon. Dekket av ordet «omstilling» og «realiteter», bygges bygde-Norge ned. «Sentralistene» beskriver samtidig utviklingen som naturgitt og uunngåelig, og fraskriver seg ansvaret for konsekvenser av deres politikk.

Å sende ungdommene ut av distriktene, er selvsagt det aller verste de kan gjøre i å påskynde en negativ demografi. De fjerner de aller viktigste byggesteinene i et samfunn. Dette er ikke en tilpasning til demokrati, men en administrert avvikling. At de samtidig «truer» med en aldrende befolkning og mangel på arbeidskraft i distriktene, peker på en stor mangel når det gjelder forståelse for årsak og virkning, og i neste omgang brukes negative resultater til ytterligere sentralisering.

Folketallet i Norge går opp de neste ti-årene. Bare i Innlandet regner vi med en økning på nær tre prosent. Politikken styrer hvor folk bosetter seg, og selvsagt finnes det verktøy for å snu en negativ demografi for bygde-Norge, om politikerne vil.

I Land har næringslivet engasjert seg kraftig – og ropt et varsku om nedleggelsen av Dokka VGS og regionens muligheter for å utdanne og beholde unge mennesker, en skole som ville hatt cirka 300 ungdommer høsten 2025.

Fylkets posisjon har feilberegnet sitt publikum. De har møtt en stor kraft i folket, som ser hvor dette bærer hen og som viser til handlekraft for å motvirke fylkesposisjonens politikk. Særlig Høyre har vært opptatt av beredskap og forsvarspolitikk. Hva i all verden er det Høyre tenker på her?

Et Norge, uten sterke, levende bygder, er et enormt tap for hele landet. Politikken styrer hvor folk vil bosette seg. Et stolt bygde-Norge vil ikke ha «veldedighet», men ansvarlige politikere som vet å verdsette balansen by-land. Vårt naboland, Sverige, prøver nå å revitalisere øde bygder, skapt av en feil distrikts-politikk. Dette viser seg å være vanskelig. Skal Norge gå i samme fella?