Herold

La oss slutte å pakke det inn: Det er en alvorlig svikt i deler av norsk skole.

I noen klasser over hele landet – også i Vefsn – får et fåtall elever gang på gang dominere, forstyrre og i praksis ødelegge skolehverdagen for resten. Dette er ikke enkelthendelser. Det er et gjentagende mønster. Og det har fått utvikle seg over tid.

Vi snakker om elever som roper i timene, avbryter undervisningen, trakasserer medelever og viser åpenbar mangel på respekt for læreren – uten at det får reelle konsekvenser. Resultatet er et læringsmiljø som er utrygt, uforutsigbart og uverdig.

Midt i dette sitter flertallet: Elevene som vil lære. De som følger reglene. De som møter opp med forventning om en vanlig skolehverdag – og i stedet møter uro og kaos.

Dette er ikke bare beklagelig. Det er uakseptabelt.

Enda mer alvorlig er det at situasjonen får vedvare, år etter år, ledsaget av de samme forklaringene og de samme bortforklaringene. «Vi jobber med saken», heter det.

Men hvor lenge skal man egentlig «jobbe med saken» før man gjør noe som faktisk virker?

Konsekvensene er alvorlige. De andre barna må hver eneste dag sitte i klasserom med støy og uro,i tillegg til å måtte se på disse barnas dårlige oppførsel mot både elever og lærere. Barn mister ikke bare undervisningstid – de mister også trygghet. Både i klasserommet og i friminuttene opplever mange å bli ertet plaget eller utestengt, mange i flere år, uten å oppleve bedring, selv etter gjentatte henvendelser til voksne. Disse plageåndene er ofte de samme som har « tatt styringen» i klasserommet.

Når dette får fortsette, skjer det noe grunnleggende: Barn mister tillit til de voksne. De lærer at reglene ikke er likt for alle, og at de som bråker mest, i realiteten får mest makt.

Det er et farlig signal.

Også lærerne betaler en høy pris. De står i krevende situasjoner hver eneste dag, der tiden går til brannslukking fremfor undervisning. Presset blir for stort for mange, og sykefraværet øker.

Dette er ikke et individuelt problem. Det er et system- og ledelsesproblem.

Ansvaret ligger til syvende og sist hos skoleledelsen – hos rektor og skoleeier. Det er deres plikt å sikre et trygt og forsvarlig skolemiljø. Dette ansvaret kan ikke skyves nedover i systemet, bortforklares eller utsettes i det uendelige.

Å gi inntrykk av at man ikke evner å håndtere barn grunnskolealder, er ikke bare oppsiktsvekkende – det er en fallitterklæring.

Ja, alle barn skal ivaretas. Men det kan ikke bety at hensynet til noen få får gå på bekostning av rettighetene til resten. Alle elever har krav på en trygg skolehverdag.

For mange brytes denne retten – hver eneste dag.

Dette handler ikke om å henge ut enkeltbarn. Det handler om ansvar. Om tydelige grenser. Om å beskytte fellesskapet.

For hvis ikke skolen klarer det, hvem skal da gjøre det?

I disse tilfellene er det heller ikke tilstrekkelig å svare at «det jobbes godt i skolen». For de barna som står i dette daglig, oppleves slike formuleringer som tomme ord – og som enda et «svik».

Det som trengs nå, er ikke flere forklaringer. Det som trengs, er handling.

Avslutningsvis er det viktig å understreke at det i all hovedsak drives god undervisning i trygge og gode skolemiljøer. Nettopp derfor er det nødvendig å rette søkelyset mot de klassene hvor dette ikke gjelder.

For også disse barna har krav på en skolehverdag preget av trygghet, ro og læring.