Herold

Det finnes noen bøker som gjør noe med meg som leser, som beveger meg på et eller annet vis. Noen gjør meg glad i bøker. En slik bok er den helt annerledes krimromanen «Koke bjørn» av Mikael Niemi. Sjekk bare dette utdraget fra boka:

«Det er flere tanker der enn noen rekker å tenke i løpet av et liv. Ja, selv om man sitter og nileser bok etter bok på rappen, så er det til slutt en grense for hvor mange man rekker over. Store hus med flere bøker enn man rekker å lese, det er svimlende å forestille seg.- Slike hus finnes, sa prosten. De kalles biblioteker.

- Nei, sa jeg.- Jeg har vært i slike.- Nei.- I Härnösand. I Uppsala. Biblioteker finnes mange steder.- Det må være forferdelig.Prosten så undrende på meg. Han forsto meg ikke.- Så mye tid, stammet jeg. Ingen kan rekke å lese alle sammen.- Nei, sikkert ikke.- Bare ... Gud.- Ja, Gud, selvfølgelig. Kanskje er det meningen med bibliotekene, at vi der kan få oppleve Guds storhet.- Men hvis bibliotekene finnes, trenger vi da kirkene?Prosten ble taus. Jeg fryktet at jeg hadde ergret ham. Men da han snudde seg mot meg, var det noe annet i blikket hans. Noe flyktig, vagt. Det minnet om redsel.»

Så langt «Koke bjørn», med den varmeste anbefalingen herfra. Men den boka minner meg litt om en annen bok som jeg har lest mange ganger, «Rosens navn» av Umberto Eco. For også i «Rosens navn» blir jeg ekstra glad i bøker, og den har gjort noe med måten jeg leser andre bøker på. Jeg glemmer aldri følelsen av å plukke den ut fra bokhylla på et bibliotek, og på en helt uforklarlig måte oppdage et eget univers mellom de to permene. Les «Rosens navn», og jeg kan nesten garantere at du ser på ethvert bibliotek med et annet syn etterpå.

I «Rosens navn» er det noen munker som diskuterer om Jesus noensinne lo. Det meste vi vet om Jesus, står i evangeliene i Bibelen. Men om han virkelig lo, det er altså overlatt til munker og andre å diskutere.

«Simon Peter sier til de andre: ‘Jeg drar ut og fisker.’ ‘Vi blir også med,’ sa de.» Dette er hentet fra prekenteksten til søndag. Den lille scenen skjer etter oppstandelsen, og jeg synes replikkvekslingen får disiplene til å framstå så befriende hverdagslige. For meg gir den mer dybde til fortellingen. Men om Bibelen beveger meg slik som «Koke bjørn» eller «Rosens navn» gjør?