Herold

Hvorfor graver Høyre seg enda lenger ned i det de selv mener er en tapersak?

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Borgerlig side tapte valget, først og fremst på grunn av et elendig resultat for Høyre. I ettertid har flere pekt på at fokuset på formuesskatten var en av grunnene til at Høyre gjorde det så dårlig.

Høyres nestleder Ola Svenneby sa selv at «formuesskatten har sugd energi ut av rommet», mens en «drittlei» Peter Christian Frølich etterlyste våpenhvile allerede før valgkampen var ferdig.

Om forfatteren

Emil Øversveen er sosiolog i Manifest Analyse, og forfatter av boka «Alt du trenger å vite om formuesskatten».

På partiets landsmøte tidligere i år valgte partiet likevel å doble innsatsen. Fra å bare ville fjerne skatten på såkalt «arbeidende kapital», vil Høyre nå ha vekk skatten i sin helhet. Hvorfor graver partiet seg enda lenger ned i det de selv mener er en tapersak?

Formuesskatten var den mest diskuterte saken i fjorårets valgkamp, ifølge analysebyrået Retriever. En skatt som bare 14 prosent av befolkningen betaler, fikk altså mer medieoppmerksomhet enn krise i kommuneøkonomien, skolenedleggelser og folkemord på Gaza. Hva skjedde?

Trykket rundt formuesskatten er et bevis på at det funker å kjøpe medieoppmerksomhet i Norge. Det ble nemlig drevet fram av en mobilisert kapitalistklasse, som gjennom aksjoner, donasjoner og personlige intervjuer gjorde alt for å etablere et inntrykk av at en skatt på drøye én prosent utgjør en eksistensiell trussel mot den norske økonomien.

Men de rikes fortelling stemmer ikke med virkeligheten. Det er svært lite som tyder på at formuesskatten faktisk ødelegger for næringslivet. Forskning har vist at formuesskatten verken hindrer investeringer eller sysselsetting.

Skattemotstandernes egne eksempler, for eksempel den berømte kaffemaskinen i Ålesund, har vist seg å være bygget på grunnleggende faktafeil.

Det er heller ikke noe som tyder på at landets rikeste har problemer med å betale 1,1 prosent av formuen sin i skatt i året.

Økonomisk sett er kampen mot formuesskatt altså en kamp mot vindmøller. Når borgerlig side likevel nekter å gi den opp, er det fordi formuesskatten har utviklet seg til et brennpunkt i klassekampen mellom arbeid og kapital.

I de rikes kritikk av formuesskatten skjuler det seg ofte også en solid dose elitisme.

Ta for eksempel påstanden om at vi må fjerne skatt på «arbeidende kapital». Premisset for den er at kapital skaper økonomisk aktivitet og arbeidsplasser, og at det er urimelig å «straffe» dette positive bidraget ved å skattlegge det.

Samtidig stiller ingen spørsmål ved at sykepleiere, snekkere og sivilingeniører betaler skatt av lønna si, uansett hvor mye de jobber og står på for samfunnet. Implisitt i argumentasjonen mot formuesskatten ligger altså en påstand om at kapital er viktigere enn arbeid, og at skattesystemet derfor bør la kapitalister slippe billigere unna enn de som jobber for lønn.

Mange næringslivstopper liker å framstille formuesskatten ikke bare som en trussel mot næringslivet, men som et angrep på dem personlig. John Fredriksen hevder for eksempel å bli «syk av Norge», mens Stein Erik Hagen mener Norge «hater verdiskapere som meg».

Her er det verdt å minne om at den totale kapitalbeskatningen i Norge er betydelig lavere enn i Storbritannia, Frankrike og USA, og også lavere enn snittet i OECD-landene.

At landets rikeste likevel opplever formuesskatten som en dødelig fornærmelse, er symptomatisk for en klasse som er vant til å utøve en nær uinnskrenket makt i markedssfæren, og som nå forventer at resten av samfunnet også underordner seg.

I de rikes kritikk av formuesskatten skjuler det seg ofte også en solid dose elitisme. Når Rimi-Hagen skal forklare nordmenns hat mot de rike, trekker han en direkte linje til vår fortid som dansk lydrike: «Vi har vært underdanige og kuet», sier Hagen, «og liker ikke folk som skiller seg ut eller folk som har makt. Det er helt nytt for oss å være rike og tenke stort».

Dette er klassisk reaksjonært tankegods. De svake er misunnelige på de sterke, og vil heller at alle skal ha det dårlig enn at noen andre enn dem skal ha det bra. Fordi de svake også er i flertall, er det de rike og mektige – og ikke de fattige og avmektige – som trenger politisk beskyttelse.

Formuesskatten blir her et symbol på underklassens irrasjonelle raseri, som driver dem til å ødelegge den norske økonomien bare for at folk som Rimi-Hagen ikke skal lykkes.

De siste årene har denne typen argumenter fått stadig bedre fotfeste i offentligheten. Her spiller de siste årenes dyrtid trolig inn. Når helt vanlige folk opplever at økonomien blir trangere, og samtidig ser at offentlig sektor er underfinansiert, får argumentene om at formuesskatten faktisk truer norsk økonomi større troverdighet.

Selv om høyresiden altså tapte slaget i fjorårets valg, er krigen på ingen måte over.

Få nyhetsbrev fra Dagsavisen. Meld deg på her!

Mer debatt