Herold

Da behovet var som størst, valgte Støre-regjeringen å ikke fornye Solberg-regjeringens boligsosiale strategi.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Å legge barnet sitt for natten skal være et ritual i ro og trygghet. Men tenk deg at i stedet for at freden senker seg, så stiger bekymringen for hvor dere skal sove neste natt.

For dere har ikke et hjem.

Vi vet hva som virker. Norge har klart det før.

Det er tilfelle for langt over tusen barn i Norge. De knallharde fakta fra Statistisk sentralbyrå viser at 7.357 husstander fikk midlertidig botilbud av kommunen i 2025, og ble regnet som bostedsløse. Det er det høyeste tallet registrert i Norge noensinne. I 666 av disse husstandene bodde det barn, en tredobling på bare fem år.

Barn som må flytte igjen og igjen. Ny barnehage. Ny skole. Farvel til venner, begynne på nytt. Enda en gang. Foreldre som må bruke all sin kraft på å skaffe tak over hodet.

For et barn er et hjem et sted å invitere en venn til, der det står en seng det kan kalle sin. Et sted å gjøre lekser, et sted å leve. Der du hører hjemme.

Det er ikke luksus. Det er forutsetninger for å leke, lære, og utvikle seg. Det er en rettighet barna har, som norske myndigheter ikke leverer på.

I Kirkens Bymisjons nye rapport om bostedsløshet har foreldrene fått snakke. De beskriver barna sine som aldri får «hjemmefølelse». Som blir urolige når familien nok en gang må på visning, eller koffertene blir hentet frem. «Alt vi ønsker er å bo på ett sted lenge, så barnet får følelsen av et hjem og at ‘her hører jeg til’», sier Annicken.

Å ikke ha et hjem preger et barn i klasserommet, i vennskap, og inn i voksenlivet. Konsekvensene kan være livsvarige. Dårligere helse, ensomhet, og færre muligheter i skole og arbeidsliv. Forskning viser at bostedsløshet er en av de mest belastende formene for levekårsstress. Fordi det handler om helt grunnleggende behov, en grunnmur.

For foreldrene teppelegges tilværelsen av akutte kriser. Da er det lite overskudd igjen til å hjelpe med lekser, synge nattasang og gi full oppmerksomhet. Tidsklemma strammer seg til et kvelende grep. Hvis boligen du har råd til er langt unna barnehage, skole og jobb, blir det timevis med transport, og logistikken går bare ikke opp.

Svært mange kan bli rammet av bostedsløshet. Det truer ikke lenger bare de aller fattigste. Rapporten viser at én enkelt hendelse kan føre til at en «vanlig», trygg familie plutselig mister hjemmet sitt. Det kan skyldes at husstanden får radikalt lavere inntekt, når en forelder blir syk, mister jobben, eller det blir samlivsbrudd.

Så skal de ut i et presset leiemarked. Foreldrene tjener gjerne for mye til å få hjelp av det offentlige, men for lite til å faktisk klare seg. Da er de prisgitt utleierens premisser, og må ta til takke med boliger som er for dyre, for dårlige – og noen ganger helsefarlige.

Flere forteller om diskriminering, dårlige kontraktsvilkår og uverdige boforhold med mugg og dårlig brannsikkerhet. Om uforutsigbarhet, stress og skam. «Jeg går jo på jobb og liksom smiler og er blid, men inni meg føler jeg meg litt som en taper», sier en.

For dem som styrer landet er det kanskje fristende å forklare bostedsløshet med uheldige sammenfall. At det er dårlige tider, internasjonal uro, årsaker vi ikke rår over.

Men utviklingen vi ser nå er ikke tilfeldig, og ikke uunngåelig. Den er et resultat av politikk.

For, ja: det er dyrtid og geopolitisk uro. Da er det et desto større paradoks at myndighetene samtidig har nedprioritert innsatsen på det boligsosiale området. Tilskudd og støtte er kuttet. Og da Solberg-regjeringens boligsosiale strategi utløp, valgte Støre-regjeringen å ikke fornye den – da behovet var som størst. Det er det som gjør at krisen rammer så hardt.

Nå må krisen håndteres. Og her er det grunn til optimisme. For vi vet hva som virker. Norge har klart det før. Mellom 2012 og 2020 ble antallet bostedsløse nesten halvert, til historisk lave nivåer.

Det kan vi klare igjen.

I rapporten vår anbefaler vi flere tiltak, men her er et sted for regjeringen å begynne:

• Vedta en nasjonal handlingsplan mot bostedsløshet blant barnefamilier.
• Øke statlige tilskudd til lavterskel boligsosial bistand.
• Styrke og utvide bostøtten.
• Skaffe flere kommunale boliger egnet for barnefamilier.
• Sikre at boligsosialloven skal bli fulgt.

Dette er begynnelsen på en oppskrift. Tilsett politisk vilje.

Det vil koste, men den dramatiske situasjonen vi har nå, koster mer. For den enkelte, og for fellesskapet. Så lenge det er slik, kan hverken regjeringen eller vi som samfunn heller sove godt om natten

Få nyhetsbrev fra Dagsavisen. Meld deg på her!

Mer debatt