- Emosjonelt utmattende
Skuespilleren brøt sammen i tårer etter å ha sviktet kompisen.
OBS! Denne artikkelen omtaler hendelser fra søndagens episode av «Spillet».
Det begynner for alvor å tynnes ut i rekkene i årets vårsesong av «Spillet», og stemningen blant deltakerne bærer tydelig preg av det.
Allianser settes på prøve, tillit brytes og stadig flere kjenner på presset etter hvert som finalen nærmer seg.
I søndagens episode kulminerer spenningen - og for én av deltakerne ender det hele i tårer.
- Hater å lyve
Skuespiller Line Verndal (54) havner i en følelsesmessig krevende situasjon når hun innser at flertallet har bestemt seg for å stemme ut bransjekollega Stig Henrik Hoff (61).
De to har tidligere i sesongen vist hverandre tillit og støtte, noe som gjør avgjørelsen ekstra tung. Men i søndagens episode tok det slutt, da hun heller valgte å følge resten av gruppa - og dermed bidra til at Hoff må forlate konkurransen.
- Jeg er ikke en som lyver ... trodde jeg. Jeg hater å lyve, fordi han har virkelig hatt ryggen min. Jeg liker ikke å stå i løgn og det er veldig taktisk dumt av meg fordi han har backet meg, sier hun gråtkvalt i episoden.
Likevel er det lite 54-åringen kan gjøre for å snu gjengen til å stemme på noen andre.
- Jeg har tatt et kjipt valg, men jeg føler at jeg ikke har noe valg. Vi er så samkjørte og jeg jobber for at vi skal være jenter i finalen. Nå skal jeg backstabbe en som har hatt ryggen min her inne, sier «Himmelblå»-skuespilleren idet hun avgir stemmen.
Overfor Dagbladet legger ikke Verndal skjul på at «Spillet» var en intens opplevelse.
- Det var emosjonelt utmattende. Og jeg ble jo dritsliten, for hodet mitt spant hele tida. «Hvem er det som spiller?», «Hvordan er det dette foregår?», «Hvem er det som snakker sammen der?».
- Jeg fikk jo ikke sove fordi jeg prøvde å finne et mønster i alt. Jeg ble helt gæren. Det er slitsomt, men gøy slitsomt.
- Var en spiller
Verndal innrømmer at hun gikk inn i programmet uten noen særlig strategi eller forberedelser - og at hun ble overrasket over hvordan hun selv håndterte spillet.
- Jeg trodde ikke det skulle være så gøy, eller at jeg skulle bli så godt kjent med folk. Jeg så for meg en mye kaldere stemning.
Det hun derimot ikke hadde forutsett, var hvor aktiv spiller hun selv kom til å bli.
- Jeg ble veldig overrasket over hvor «spillete» jeg var. Jeg var en spiller, ja.
Hun understreker at hun hele tida klarte å skille mellom spill og virkelighet, noe som gjorde det lettere å håndtere konfliktene underveis.
- Det var veldig gøy å hviske og tiske og holde på. Det er som å være barn og få lov til å leke. Det er ikke mange som får muligheten til å være med på det her, så jeg føler meg heldig.