Herold

Helgas spaltist er Gina Merethe Johnsen. Hun er varaordfører i Larvik og kommunestyrerepresentant for Fremskrittspartiet.

1. april minner oss om hvor raskt et samfunn kan miste fotfestet. Invasjonen av Norge 9. april 1940 utfordret ikke bare demokratiet vårt – det ble satt ut av spill.

Den største trusselen mot demokratiet i dag er ikke først og fremst det vi blir utsatt for utenfra – men det vi unnlater å ta innover oss. For ja, det finnes ytre trusler. Vi ser økende forsøk på påvirkning gjennom desinformasjon, digitale angrep og målrettede kampanjer som skal svekke tilliten til institusjoner og skape splittelse i samfunnet. Slike forsøk på destabilisering er reelle – og de må tas på alvor. Men de får først kraft når de treffer et samfunn som allerede er sårbart.

Hvor robuste er vi egentlig som samfunn? Har vi vilje og evne til å erkjenne de endringene som nå treffer kommunene våre – og håndtere dem på en måte som styrker, ikke svekker, demokratiet? Klarer vi å stå sammen om å løse utfordringene? For sannheten er at Norge er i endring. Kommuner og fylkeskommuner står midt i store omstillinger. Vi vet at endringene vil komme, og at de vil merkes. Det stiller høye krav til oss som er folkevalgte. Derfor er det viktigere enn noen gang å møte krevende saker og uenighet med en god og respektfull tone – særlig i en tid hvor samfunnet også er mer sårbart for uønsket påvirkning.

Vi nærmer oss et nytt valg til kommunestyrer og fylkesting. Hver dag opplever jeg hvor viktig lokaldemokratiet er for innbyggerne. Det er her grunnlaget legges for gode velferdstjenester, inkludering i arbeid og samfunnsliv, en bærekraftig utvikling og reell mulighet til å påvirke beslutninger som angår eget liv. Dette er verdier vi ikke kan ta for gitt. De må vernes om – og videreutvikles – i en tid preget av store endringer.

Vi blir flere eldre og færre i yrkesaktiv alder. Behovene øker, samtidig som ressursene blir strammere. Det utfordrer bærekraften i velferdsstaten – ikke i en fjern fremtid, men her og nå. Demokratisk beredskap handler i denne sammenhengen ikke bare om å beskytte oss mot ytre trusler. Det handler også om vår evne til å forstå og håndtere tidens utviklingstrekk. Om å ta innover oss realitetene, og fatte beslutninger som kan stå seg over tid.

Spørsmålet er ikke om endringene kommer. Spørsmålet er om vi tåler å snakke ærlig om dem. For uten en felles virkelighetsforståelse svekkes demokratiet. Når fakta bestrides, eller ubehagelige realiteter skyves til side, gir det rom for forenklede forklaringer og økt polarisering. Vi ser allerede tegnene. Debatten blir hardere. Frontene steilere. Terskelen for å mistenkeliggjøre hverandre er lavere.

Samtidig er det blitt tøffere å være folkevalgt. Hets, mistenkeliggjøring og personangrep gjør at noen trekker seg – og andre lar være å stille. Hva skjer med demokratiet når færre vil ta ansvar? Når viktige stemmer forsvinner? Vi ser også hvordan desinformasjon, såkalt «fake news», polarisering og økende politisk uro påvirker demokratier – også vårt eget. Når det skapes tvil om hva som er sant og usant, svekkes grunnlaget for en felles virkelighetsforståelse. Da blir det vanskeligere å føre en opplyst offentlig samtale – og enda vanskeligere å ta gode beslutninger. Polarisering forsterker dette. Frontene blir steilere, viljen til å lytte mindre, og motstandere fremstilles som fiender fremfor mennesker med andre perspektiver. Resultatet er et hardere debattklima, der tilliten mellom mennesker gradvis brytes ned.

I et slikt landskap får også ytre påvirkning større effekt. Når usikkerhet, misnøye og mistillit allerede er til stede, blir samfunnet mer sårbart for destabilisering. I lokaldemokratiet handler autoritet ikke om posisjon, men om tillit. Den må bygges over tid – og den kan rives ned raskt. Uten tillit blir det vanskelig å gjennomføre nødvendige omstillinger. Uten tillit vokser motstanden – og avstanden mellom mennesker og beslutningstakere øker. Derfor handler demokratisk beredskap også om hvordan vi opptrer i det daglige. Om respekt i uenighet og om å ta ansvar for hvordan vi snakker til og om hverandre. Dette er viktig. For demokratiet er avhengig av deltakelse, tillit og legitimitet. Men det er også avhengig av noe mer grunnleggende: evnen til å erkjenne virkeligheten.

Vi må også tørre å snakke om ærlighet i politikken. I møte med strammere økonomi og krevende demografiske endringer blir det stadig vanskeligere å love alt til alle. Da kan det være fristende å velge enkle svar på komplekse problemer. I lokaldemokratiet merkes dette raskt. Folk ser hva som faktisk leveres. Da holder det ikke med gode intensjoner – det krever ærlighet om prioriteringer og begrensninger. Spørsmålet er derfor hva slags politikere vi vil ha: De som sier det vi vil høre – eller de som sier det vi trenger å høre. Demokratisk beredskap i vår tid handler om å beskytte demokratiet – om å styrke det i møte med endring. Det handler om å ta nødvendige valg før utfordringene vokser seg større. Om å stå i uenighet uten å miste respekten for hverandre. Og om å bygge et fellesskap som tåler både sannheten og konsekvensene av den. Hvis ikke risikerer vi at avstanden mellom virkelighet og politikk blir for stor.

Og da er vi mer sårbare enn vi liker å tro.