Herold

Som journalist et det et spesielt tema jeg brenner litt ekstra for. Det er sport, og som mange er jeg jo litt over gjennomsnittet interessert i fotball. Et lite hint der er jo min forrige kronikk, da jeg fortalte om et par dager med fri som gjorde at jeg reiste til Italia for å se fotballkamp.

På grunn av verv i styret og som spiller i Kragerø kan jeg selvfølgelig ikke dekke noen av de kampene. Søsken som spiller på både Kroken og Helle gjør det rimelig umulig for meg å skulle dekke noe særlig av det jeg liker aller best.

Jeg spurte derfor forrige sesong, etter Kragerø håndball hadde sikra opprykket til førstedivisjon om ikke jeg kunne dekke neste kamp.

Det fikk jeg selvfølgelig lov til, men det var jo et stort problem. I mitt ønske om å kunne dekke sport, ignorerte jeg at jeg ikke kan noen ting om håndball.

Faktisk så hadde jeg kun sett to håndballkamper live i hallen før jeg ble sendt ut som journalist. Den første kampen jeg så var etter en god kamerat hadde mast på meg og sagt jeg måtte komme meg i hallen og se på gutta.

Kamp nummer to dro jeg på mest fordi det skulle være et minutts stillet for å minnes den samme kameraten. Da var det ikke akkurat kampen som sto i fokus.

I min andre kamp fant jeg også ut at selv når det deles ut et rødt kort, er det kun to minutter det laget må være en mann mindre, og ikke resten av kampen. Spennende, sånn er det ikke i fotball.

Etter Kragerø hadde rykket opp bestemte jeg meg for å være veldig på og bry meg om det som skjedde rundt håndballen. Dette var jo tross alt det nærmeste jeg kom å dekke fotball.

Plutselig blir jeg spurt om ikke jeg kan være fast journalist på kampene til Kragerø. Det bør jo gå fint, ikke kan jeg noe om håndball og ikke har jeg tenkt til å innrømme det.

Likevel kjente jeg litt på presset som kommer ved å skulle ta dette ansvaret. Kragerø har jo en enorm håndballhistorie, og er et av de lagene med flest sammenhengende sesonger i eliteserien.

Håndballen betyr mye for veldig mange i byen, men det har aldri gjort det for meg. Hvordan skulle jeg klare å ikke bare få fram hvordan kampen gikk, men også få det til å virke som jeg hadde noe kunnskap om det som skjedde på banen?

Ikke visste jeg, men samma det vel? Så lenge jeg har en selvtillit jeg absolutt ikke hadde noen rett til å ha, så kan jo dette umulig gå dårlig.

Mitt første sjokk med håndballen kommer allerede i første hjemmekamp. Det er over 500(!) på tribunen. Jeg har ikke akkurat vært bortskjemt med å skulle spille foran så mange på fotballbanen.

Det er en helt annen stemning i Kragerøhallen enn det er på stadion og jeg sitter bak mål med gåsehud. Er håndball faktisk moro? Jubelbrølene som kommer etter redninger, gode forsvarsjobber og scoringer er helt fantastiske, og jeg koser meg virkelig i hallen.

Læringskurven har vært bratt, men hjelpen jeg har fått fra de involvert rundt håndballen har vært avgjørende. Samtidig har interessen blitt mye større når man kan følge med på kompiser man har vokst opp med, og se de lykkes. Det finnes jo ikke noe bedre.

Etter hvert som håndballsesongen har rullet og gått, tror jeg faktisk jeg har blitt fan på ekte. Selv om jeg prøver å la være, så har jeg tatt meg selv i å juble når Kragerø scorer.

Jeg skal jo egentlig forholde meg nøytral, men spesielt i de jevneste kampene har det blitt veldig vanskelig. Jeg jobber jo tross alt for en lokalavis, så det må vel være litt greit?

Jeg har drevet med idrett hele livet selv, og når man først skal følge med kan man ikke sitte der og ikke heie på noen. Konkurranseinstinktet er til stede selv om det ikke er jeg som spiller. Det å skulle dekke håndballen såpass tett som jeg har gjort har vært utrolig spennende.

Alle rundt håndballen har tatt meg utrolig godt imot når jeg dukker opp på kamper, treninger og det som måtte være.

Mye informasjon har blitt sendt til meg i forkant så jeg er forberedt på ting som nye spillere som snart er signerte. Gjennom sesongen tror jeg ikke at min manglende kunnskap om håndball har skint igjennom, og jeg opplever at de fleste håndballinteresserte setter pris på hvor mye det dekkes.

Jeg gleder meg allerede til neste sesong, selv om det er en kamp igjen av denne sesongen til søndag. Nå som jeg har dekket en hel sesong med topphåndball kan jeg vel nesten kalle meg en sportsjournalist?

Kanskje må jeg trekke meg ut av Kragerø fotball så jeg kan dekke det som skjer der også? Nei da, selvfølgelig ikke. Aldri!