Herold

På søndag morgen for knappe to uker siden fikk vi det sorgens budskap: «Torgeir er død». Tatt i betraktning Torgeirs sviktende hele de siste månedene, kom meldinga ikke overraskende. Like fullt kjennes det tungt å skulle akseptere at han ikke er blant oss lenger. Sorgen er stor nå, savnet vil alltid være der.

I 1980 kom Torgeir, Rose, Hanne og Eirik fra Vestlandet til Kragerø. Torgeir forble patriotisk vestlending hele livet, – samtidig ble både han og familien ellers raskt en del av lokalsamfunnet og av en venneflokk som fortsatt består. Da Torgeir kom, gikk han inn i stillingen som helse- og sosialsjef i kommunen, – en jobb han hadde i over 20 år, til han fant å ville prøve nye utfordringer. Med utdanning som både diakon og sykepleier, og med allsidig administrativ praksis bak seg, hadde han de beste forutsetninger for å bekle den krevende jobben som han hadde i Kragerø. Vi vet at han var en leder som var avholdt av de ansatte, vi vet at han var en sterk representant for sin sektor i kommunen og vi vet at han var en viktig talsperson for de i samfunnet som hadde størst behov for assistanse for å klare hverdagene.

Torgeirs periode som helse- og sosialsjef falt i den tida da kommunen begynte å motta flyktninger og asylsøkere. Sammen med dyktige medarbeidere la Torgeir grunnlaget for at Kragerøs arbeid for denne utsatte gruppen ble til en nå 40-årig suksesshistorie. Et vedvarende, samvittighetsfullt arbeid, i kombinasjon med et sterkt personlig medmenneskelig engasjement, var avgjørende for at Kragerø ble en god kommune å komme til for flyktninger og asylsøkere.

Torgeir var et rikt utrustet menneske, med begavelse innafor både det teoretiske og praktiske området. Helt til det aller siste hadde han glede av å tilegne seg tungt tilgjengelig kunnskap – som han med glede formidla videre. Interessefeltet til Torgeir var ytterst mangfoldig, – noen vil si: til tider litt sært: astronomi og romfart, partikkelfysikk og oppdagelser, det ottomanske riket og Istanbul, russisk litteratur og musikk / Bulgakov og Sjostakovitsj. Talløse er de lærde bøker han ikke bare leste men også husket innholdet i – for all framtid. Kunne han bruke en del av sine teoretiske kunnskaper til å finne opp smarte praktiske løsninger i hus, heim eller båt – så hadde han, som den nevenyttige mann han også var, en ekstra glede av det.

Torgeir utprega realistiske, fornuftsbaserte tilnærming til tilværelsen, hans sans for vitenskapelige forklaringer, kombinerte han med en sterk gudstro. Han så ingen motsetninger mellom naturvitenskapen og troen, mellom Einstein og Jesus: Han vektla det opphøyde, mysteriet, det ikke-forklarlige, det Jon Fosse kaller «det som ikkje kan seiast». En bekreftelse på at disse aspektene ved troen var avgjørende viktig for Torgeir, var at han det siste tiåret hadde sitt trosmessige tilholdssted i den ortodokse kirke.

Mange interesser og engasjementer til tross: Hovedfokus for Torgeir var hele tiden familien. Omsorgsgenet var dominant, hans omtanke og kjærlighet til Rose, Hanne, Eirik og familien ellers var sterk og rørende. Han gledet seg over alt som gikk bra – og han hjalp til når motgang og utfordringer meldte seg. Takknemligheten og stoltheten over slekt og slekters gang kom så tydelig fram da han en måned før sin død opplevde å bli oldefar.

Torgeir var en gjennom snill mann, og mange fikk praktisk og annen hjelp av han. Vi som var heldige og kunne regne oss som en del av Torgeirs nære vennekrets, fikk i ekstra rikt monn del i hans hjelpsomhet, oppmerksomhet og hjertelag. Ingen samtaler med han var likegyldige, – livets store spørsmål og hverdagens trivielle tildragelser ble prata om på en ordentlig måte, i stort alvor og ofte med en god porsjon humor. Det slo oss ofte: Heldige er vi som får være Torgeirs venner! Når han nå er borte, går tankene våre til Rose og familien ellers, – i takknemlighet for det han var for dem og for oss i venneflokken.

Torgeir, vår venn, vår venn: Fred med ditt minne!

Arvid Slettebakken og Olav Drevland