Herold

Det har blitt en forventning at vi skal mene. Om stort og smått, nært og fjernt. Helst raskt, og gjerne tydelig. I sosiale medier er det mange som mener mye, hele tiden. Gjerne uten at man har tatt seg tid til å se hele bildet. I lokalavisen er det forventet en leder som stiller spørsmål ved politikken og samfunnet. I arbeidslivet forventes det at men ytrer sin mening profesjonelt og med mål om utvikling.

Stillheten tolkes lett som likegyldighet.

Men hva skjer når behovet for å mene noe blir viktigere enn innholdet i det som blir sagt?

Uenighet er en forutsetning for et levende samfunn. Den utfordrer, utvikler og skjerper oss. Men det er forskjell på meningsbrytning og kverulering. Det ene søker innsikt. Det andre søker motstand.

I Tidsskrift for Den norske legeforening beskrives kverulanten som en som stadig føler seg forurettet og er vanskelig å omgås – en trettekjær person, en kranglefant. I ytterste konsekvens omtales også kverulantparanoia som en psykiatrisk tilstand, klassifisert sammen andre spesifiserte paranoide psykoser.

Det er sterke beskrivelser. Likevel er det noe gjenkjennelig i det mer hverdagslige kveruleriet – i kommentaren som må tas, innsigelsen som må fremmes, motforestillingen som ikke kan ligge. Ikke fordi den bringer noe videre, men fordi den må sies.

Slikt tærer. I familier, i arbeidsliv og i offentlige rom. Ikke fordi folk mener forskjellig, men fordi noen meninger først og fremst fungerer som støy. Når enhver samtale blir en arena for å markere seg, forsvinner rommet for å lytte.

Ytringsfrihet er alle menneskers frihet til å gi uttrykk for det de mener, og ønsker å si noe om. Ytringsfrihet er en menneskerettighet. Men en sentral del av ytringsfriheten er å selv velge om man vil ytre seg, og hva man vil ytre seg om. Til å vurdere om det som ligger på tunga og vil ut, faktisk fortjener plass.

Det er en øvelse vi alle burde ta i blant.

Ikke alle meninger er like nødvendige. Ikke alle innspill gjør et fellesskap bedre. Noen ganger er det mest ansvarlige vi kan gjøre å tie.