Herold

Hvordan definerer staten egentlig et fritt menneske dersom den samtidig vil ha hjemler til å gripe langt inn i kropp, hjem, arbeid, bevegelse, familieliv, trosliv og sosial omgang?

Regjeringen har sendt forslag til ny smittevernlov og helseberedskapslov på høring. Det blir sagt at lovene skal gi bedre åpenhet, bedre begrunnelser og tydeligere rollefordeling. Det er bra. Men det store spørsmålet blir nesten ikke stilt: Hvordan definerer staten egentlig et fritt menneske dersom den samtidig vil ha hjemler til å gripe langt inn i kropp, hjem, arbeid, bevegelse, familieliv, trosliv og sosial omgang?

Det er dette som mangler i høringsnotatet. Det forklarer ikke frihetsprinsippene som skal vernes i et liberalt demokrati. Det redegjør først og fremst for hvordan staten juridisk kan finne hjemler til å sette rettigheter til side når den mener situasjonen krever det. Det er et alvorlig varselsignal. For et fritt samfunn kjennetegnes ikke først og fremst ved at staten vil borgerne vel, men ved at borgerne faktisk får leve som ansvarlige mennesker med samvittighet, dømmekraft og fri vilje.

Hva er frihet i praksis?

Frihet betyr ikke at mennesket alltid velger rett. Frihet betyr at mennesket har rett til å velge, bære ansvar for valgene sine og leve uten at staten overtar styringen av kropp, tanke, tro, bevegelse og hverdagsliv mer enn det som er strengt nødvendig.

Den som er fri, kan si ja eller nei. Den som er fri, kan bevege seg, arbeide, samles, tro, tale og leve uten å måtte be staten om tillatelse til det mest grunnleggende. Den som er fri, er ikke redusert til et objekt for forvaltning, men behandlet som et menneske med ukrenkelig verdi.

Nettopp derfor blir de nye lovforslagene så viktige. Høringsnotatet erkjenner selv at smitteverntiltak kan gripe inn i retten til privatliv, familieliv og hjem, blant annet ved å begrense autonomi, familieliv over landegrenser, sosiale relasjoner og adgangen til å ta imot besøk i eget hjem. Det drøfter også regulering av atferd i private hjem og slår fast at dette er et svært inngripende tiltak.

Det holder ikke å si at man ønsker “bedre verktøy”. Staten må også forklare hvor friheten vår faktisk blir av.

Høringsnotatet ber til og med om innspill på om lovene uttrykkelig skal lovfeste at smittevern- og beredskapstiltak må overholde begrensningene som følger av Grunnloven og menneskerettsloven. Bare det spørsmålet burde vekke uro. I et fritt samfunn burde dette være en selvsagt og urokkelig terskel, og ikke noe som det skal åpnes for å “mene seg ut av”.

Folks tjenere, ikke dets herrer

Et fritt samfunn må bygges motsatt vei. Det må spørre: Hva må borgerne fortsatt få beholde av frihet, selv i krevende tider? Ikke bare: Hvilke nye hjemler bør staten ha neste gang?Staten skal selvsagt kunne beskytte befolkningen i reelle kriser. Men det må skje med varsomhet, presisjon og selvbegrensning. Inngrep må være klart nødvendige, strengt forholdsmessige, kortvarige og fullt ut forenlige med Grunnloven, trosfriheten og grunnleggende menneskerettigheter. Det holder ikke at regjeringen forklarer hvordan og hvorfor den kan gripe inn. Den må også forklare hvordan nordmenn fortsatt skal være frie borgere dersom disse lovendringene trer i kraft.

Det spørsmålet fortjener hele befolkningen et ærlig svar på. Noen burde stilt disse spørsmålene. Men vi ser et medielandskap som er gått fra å være vaktbikkje til veskebikkje, båret rundt av de som sitter ved makta.

Frie borgere er ikke mennesker som alltid er enige med staten. Frie borgere er mennesker som har rett til å leve ansvarlige liv også når de selv vurderer risiko, samvittighet og valg annerledes enn flertallet. Det er selve definisjonen på et liberalt demokrati i praksis.

Dersom staten bygger et lovverk som gjør denne friheten betinget, gradert eller midlertidig, beveger vi oss bort fra det som tradisjonelt har vært forstått som et fritt samfunn. Vi får et styresett som “låner ut frihet” når de selv vurderer det som “trygt nok”, og trekker friheten tilbake og gir seg selv all makt når de selv definerer at det er “utrygt”.

Er det ikke litt for godtroende av Ola Nordmann å satse på snille diktatorer?