Herold

Randaberg snakker varmt om fellesskap og like muligheter, men i praksis gjør vi det motsatte ved å gi barna våre ulike skolehverdager, helt bevisst.

På Harestad skole er elevene leksefrie, på Goa skole er de nesten det samme som leksefrie, men på Grødem skole holder man fast på lekser og kaller det “leksebevisst”. Allerede her lærer vi barna at det er forskjeller.

Hva er egentlig forskjellen, og hvorfor skal det være en forskjell i det hele tatt? For meg så føles dette ut som at det ikke handler om bevissthet, men om å nekte å endre seg. Forskning viser at tradisjonelle lekser har liten effekt på læring og motivasjon. Samtidig vet vi at barn trenger hvile, fritid og tid til å være nettopp barn. Likevel fortsetter vi. Hvorfor? Fordi “sånn har vi alltid gjort det”?

Lekser har vært en tradisjon i mange hundre år, og før i tiden var systemet lagt bedre opp til å gjøre lekser. Da var ofte en forelder hjemme med barna, mens en jobbet. Denne muligheten har de fleste ikke lengre og er i stedet et hinder i hverdagen. Tidene har endret seg, tradisjoner har endret seg, men lekser forblir det samme. At denne tradisjonen skal stå så sterkt når den lager mer stress i hverdagen for både foreldre og barn, forstår jeg ikke.

Som elev opplevde jeg hvordan lekser ikke skapte mestring, men press. Timer ved spisebordet tok ikke bare tid, de tok skolegleden. Det handlet ikke om at jeg ikke forsto, men om at det aldri tok slutt. Skolen fulgte meg hjem hver dag. Jeg gikk fra å oppleve mestring til å bli utmattet.

Jeg var en av dem som faktisk fikk det til. Hva med alle de som allerede strever? Alle foreldre har ikke den pedagogiske utdanningen som lærere har og det blir derfor feil å forlange de til å lære barna innholdet de har i form av lekser. Lekser belønner ikke innsats, det belønner foreldre med tid, ressurser og kompetanse. Det er ikke rettferdig. Det er klasseskille i praksis.

Skolen sier de vil være ambisiøse på elevenes vegne. Men hvor ambisiøst er det å stille krav som går utover elevenes fritid, krav vi ikke en gang stiller til oss selv? Vi voksne går hjem fra jobb når arbeidsdagen er over. Barn derimot, forventes å fortsette. De skal prestere på skolen og prestere hjemme. Hvorfor aksepterer vi krav til barn som vi selv aldri ville godtatt?

Under pandemien fikk vi et tydelig bevis på at mindre lekser fungerer. Elever og foreldre opplevde at skoledagen faktisk tok slutt, og at ungdom fikk mer overskudd. Studier viste også økt motivasjon med færre lekser, og mange opplevde dette som et positivt tiltak. Likevel velger vi å ignorere det vi lærte og går rett tilbake til gamle vaner.

Dette betyr ikke at alt hjemmearbeid er negativt. Jeg synes at det å praktisere at man fremdeles skal lese hjemme er kjempebra og ikke minst viktig. Jeg elsker selv å lese og det å forstå ord og uttrykk er avgjørende. Men det reiser et viktig spørsmål: Bør ikke praksisen være mer lik, når målet er like muligheter for alle?

Hvis Randaberg faktisk mener noe med like muligheter, kan vi ikke ha tre forskjellige praksiser i samme kommune. Da må alle skoler ta samme ansvar. Kanskje er tiden inne for en felles vurdering av leksepraksisen i Randaberg-skolene som er til det beste for alle elever. Hvis målet er like muligheter, bedre læring og økt motivasjon, burde valget være enkelt: Leksefri skole bør gjelde alle.

Med vennlig hilsen

Tomine van der Weele