Herold

Mímir Kristjánsson representerer en voldelig tradisjon.

Gjelsvik bio

Mímir Kristjánsson, Rødts koseklump, har dritt på draget. I et kjeftament med en meningsmotstander har han kommet med trusler om juling i regi av Hells Angels.

I en tid da politisk voldelighet sitter løsere enn den har gjort siden mellomkrigstiden, burde en slik aggressivitet ha munnet ut i et rettsoppgjør – ikke minst fordi en stortingsrepresentant er involvert. Det kommer ikke til å skje. På rekordtid har politiet henlagt saken. Altså blir det opp til velgerne å straffe Kristjánsson.

Den norske venstresiden sliter. SV tar mål av seg til å være rikspolitikkens største gjesp. I Rødt er problemet det motsatte. Den ene profilen etter den andre fremstår i en fargerikdom som partiet godt kunne ha vært foruten.

Vi glemmer jo ikke Brillebjørnar. For tre år siden gikk Bjørnar Moxnes fra å være skap-stalinistenes teflonbelagte merkesmann til å bli husket som Norges mest kjente butikktyv gjennom tidene. På sitt beskjedne vis føyer han seg inn i tradisjonen som Rødt har vokst ut av: I begynnelsen av sin karriere var Josef Stalin pengeutpresser, kidnapper og bankrøver.

Alt i den gode saks tjeneste, naturligvis. Men dog.

Kriminalitet, og særlig voldskriminalitet står sentralt i Rødts utgangspunkt. I forrige århundres politiske kamper var voldsnivået ekstremt. Stalinismen knivet med hitlerismen om rekorden for masseutryddelse innenfor egne grenser. 17 millioner i Nazi-Tyskland? 20 millioner i Sovjetunionen?

Men ingen kunne slå Kina under Mao: 70 millioner mennesker skal ha bukket under for direkte politisk forfølgelse eller konsekvensene av groteske sosiale eksperimenter. Og det er nettopp maoismen, med sine stalinistiske røtter, som er arnestedet til Rødt.

Ikke noe annet norsk parti har en tilsvarende voldsforherligelse i sitt DNA, selv om Arbeiderpartiet riktig nok opplevde et intermesso med revolusjonært frasemakeri i årene like etter den bolsjevikiske omveltningen i Russland.

Når det gjelder Rødt, tilhører revolusjonsromantikken en mye nærmere fortid. Og Mímir Kristjánsson er en som med overlegg knytter seg til dette bakteppet.

AKP (ml), Rødts moderskip, hadde en karismatisk frontfigur som Kristjánsson prøver å leve opp til. I 2021 publiserte han den hagiografiske biografien «Jon Michelet – en folkets helt». Kristjánsson har omtalt politikeren, journalisten og forfatteren Michelet som en læremester og et forbilde. Biografen og hans objekt har to ting til felles. I likhet med Mímir flørtet Jon M med sitt alkoholproblem i offentligheten. Og han hadde et tilsvarende lettbent forhold til voldelighet.

I 1978 dro Jon Michelet, som deltaker i en delegasjon fra partiet, til Kampuchea. Ved hjemkomsten rapporterte han begeistret om den positive utviklingen i landet. På dette tidspunktet hadde den kommunistiske diktatoren Pol Pot og hans Røde Khmer i tre år bedrevet en nådeløs nedslakting av landes befolkning.

Det anslås at en fjerdedel av kampucheanerne, opp mot tre millioner mennesker, mistet livet. Tilstandene var velkjente i en forskrekket verdensopinion.

Ganske motstandsløst gled Pol Pot inn i ml-bevegelsens heltegalleri. Med en slik historikk i bagasjen burde en Rødt-politiker, uansett nivået på promillen, være fullvaksinert mot å komme med voldelige trusler mot politiske motstandere.

Hva foregår her?Skyter jeg ikke spurv med kanoner? Jo – så absolutt! Rødt er ikke et revolusjonært kaderparti, slik AKP (ml) hadde ambisjoner om å være.

Jeg skriver dette for å gjøre lederne i Rødt oppmerksomme på hvor utsatt partiet deres er i møtet med sin tilblivelseshistorie. På en slik bakgrunn har de ikke råd til feilskjær av den aktuelle typen.

Årelang partibyggende pottetrening kan være bortkastet på grunn av slikt søl som Kristjánsson tillater seg å drive med i feriefylla. Manglende sinnemestring på linje med en treåring går ikke i tospann med å være folkevalgt i et velfungerende demokrati.

Hos sine egne erKristjánsson blitt omfavnet med forståelse og tilgivelse. Det er en reaksjon som burde mane til selvransakelse. Opp gjennom årene har særlig Fremskrittspartiet vært belemret med en rekke skandaler som minner om denne, gjerne med alkohol med i spillet.

Faktisk forekom det siste tilfellet, Morten Wolds fyllekjøring, omtrent samtidig som Mímir gikk bananas på nettet.

Fra venstresiden har det ikke skortet på nådeløshet i den foraktfulle nedsabling av disse ubehøvlede Frp-barbarene som egentlig ikke burde ha noe som helst å gjøre innenfor en sivilisert politisk kultur.

Men når en venstreradikal sjarmør tråkker i den samme salaten, får pipen en annen lyd.

Skandalene rundt Moxnes og Kristjánsson har noe til felles. Personlig teflonbelegg er en skummel egenskap. En følelse av usårlighet resulterer i pinligheter som disse, gjerne etterfulgt av et fatalt fall.

Med fare for å virke høyttravende, er det fristende å referere til ubønnhørligheten i de greske tragediene. Der utløses katastrofen av den skjebnesvangre feilen som kalles hybris: Overmot eller hovmod kjennetegner en person med så stor tro på seg selv og sin makt at han mister kontakten med virkeligheten.

Et typiske utslag av hybris er manglende empati, som kan medføre angrep på mennesker i en svakere posisjon enn en selv.

Men Mímir Kristjánsson er ingen tragisk helteskikkelse. Han har vist seg å være en klovn. Av den triste og ondskapsfulle typen.

Erling Gjelsvik var aktiv i ml-bevegelsen fra starten på sekstitallet, men brøt ut i 1973. Han har aldri vært medlem i AKP (ml).

Det er typisk norsk å være selvgod