Herold

Hjelpen finnes, men systemet svikter. Hadde vi akseptert at tiltak for andre pasientgrupper ble bygget ned på denne måten?

Vi har sett på NRK sin serie «Barbeint i snøen». Det er umulig å ikke la seg berøre. Serien viser hvor galt det kan gå for alvorlig psykisk syke når systemet svikter fullstendig. Dette understrekes også av Riksrevisjonen som i 2025 slo fast at tilbudet til mange i denne gruppen er sterkt kritikkverdig. Samtidig vet vi at det finnes en løsning som fungerer.

Gjennom vår forskning på tjenester til personer med alvorlige psykiske lidelser ser vi et gjennomgående mønster: De som trenger hjelpen mest, får den minst. Dette er mennesker med sammensatte utfordringer – alvorlig psykisk sykdom, ofte kombinert med rusproblemer, svake sosiale nettverk, dårlig økonomi og uverdige boforhold. De er helt avhengige av tett og koordinert oppfølging. Det får de sjelden.

I stedet møter de et fragmentert system der tjenestene ikke samarbeider godt nok. Ulike lovverk og systemer skaper barrierer. Resultatet er at mennesker i krise blir kasteballer – uten én tydelig aktør som tar ansvar.

FACT-team (Flexible Assertive Community Treatment) samler ansatte fra kommune og spesialisthelsetjeneste i ett tverrfaglig team. De jobber oppsøkende, møter folk der de er, og gir helhetlig hjelp gjennom én dør inn til tjenestene.

Vår forskning på norske FACT-team viser at denne modellen gir nettopp det systemet ellers ikke klarer: kontinuitet, helhet og tilgjengelighet. Teamene klarer å holde kontakt med brukerne over tid og sikre sammenhengende behandling og oppfølging. De gir og sørger for både helsehjelp og sosiale velferdstjenester – tilpasset den enkeltes behov.

Resultatene er tydelige. Brukere får et verdig liv, bedre livskvalitet og fungerer bedre i hverdagen. Tiden i døgnbehandling går betydelig ned. Antall liggedøgn i psykisk helsevern reduseres med rundt en tredjedel – og tvangsinnleggelser går markant ned. Samtidig reduseres kostnadene. Dette er ikke små forbedringer. Det er systemendringer som virker.

Brukerne selv beskriver hvorfor: Hjelpen kommer hjem til dem. Relasjoner bygges over tid. De blir møtt som mennesker – ikke som saker. Likevel er tilbudet altfor lite utbredt.

Ifølge Riksrevisjonen mangler 42 prosent av norske kommuner tilgang til FACT- eller ACT-team. Selv blant større kommuner står mange uten. Der team finnes, er kapasiteten ofte for lav, og strenge kriterier gjør at personer med store behov faller utenfor. Dette er et alvorlig paradoks.

FACT er en av de få modellene som faktisk er tilpasset denne pasientgruppen. Likevel er tilbudet så begrenset at mange som kunne hatt nytte av det, aldri får det. Ikke fordi det ikke virker. Men fordi det ikke prioriteres høyt nok.

Når finansieringen overlates til kommuner med presset økonomi, blir tilbudet sårbart. Vi ser allerede at etablerte team står i fare for å bli lagt ned – ikke på grunn av manglende effekt, men på grunn av budsjettkutt. Det er et politisk ansvar.

Vi må også stille et ubehagelig spørsmål: Hadde vi akseptert at dokumentert virksomme tiltak for andre pasientgrupper ble bygget ned på denne måten? Eller handler dette om hvem det gjelder?

Pårørende forteller at de endelig har noen å kontakte – noen som kjenner situasjonen og tar ansvar. Brukere beskriver FACT som det som ga dem livet tilbake. De ber om én ting: at tilbudet ikke forsvinner. Det bør vi lytte til.

Myndighetene må nå følge opp både forskningen og kritikken fra Riksrevisjonen. FACT-team kan ikke være et tilfeldig tilbud, avhengig av lokale prioriteringer. Det må bli en forpliktelse.

Helseministeren bør sørge for at FACT-team blir en fast post på statsbudsjettet og en ordinær tjeneste. Først da kan vi sikre at de som trenger det mest, faktisk får den hjelpen vi vet virker.