Herold

I Iran er det to verdener som er i krig. Den ene er overlegen i å gi juling. Den andre er overlegen i å tåle juling. Hvem er sterkest til slutt?

Det er ingen verdenskrig vi er, eller har vært, vitne til i Iran. Men det er en krig mellom to diamentralt forskjellige verdener. Den ene slåss med overlegen styrke og teknologi, men med uklare og varierende mål, og med tvilsom legitimitet og moral. Den andre slåss med ryggen mot veggen, med enorme tap blant regimets toppfigurer, og militær kapasitet, mens industrien og framtida et stykke på vei er bombet «tilbake til steinalderen». Selv om Trump stanset før hans forsikring fra dagen før våpenhvilen inntrådte, om at «en hel sivilisasjon vil dø i kveld». Som jo var en varsling av det som er selve definisjonen på et folkemord.

Våpenhvilen er skjør. Og stikk i strid med forventningene, og framgangen i de innledene krighshandlingene, så er det Trump som er taperen. Det hjalp ikke med drapet på Irans øverste leder ayatollah Ali Khamenei. Heller ikke den amerikanske presidentens sedvanlige og fordummende skryt, klarer å skjule virkeligheten. Det viste seg nemlig at både Iran og presteregimet var mye bedre forberedt på å tåle juling enn det Trump i sitt overmot hadde tatt høyde for.

Donald Trump hadde - til tross for sine vekslende uttalte prioriteringer - tre mål med krigen. Den første var regimeendring. Den andre var - enda en gang - å ødelegge Irans anrikete uran, som skal hindre presteregimet i å utvikle atomvåpen. Den tredje var å holde den arabiske verden utenfor krigen og sørge for at ringvirkningene av den ble minimale. Ingen ting av dette lyktes.

Det første målet er ikke nådd, til tross for Trumps forsikringer om det motsatte. Selv med den tidligere øverste leder død, er regimet intakt, og kanskje enda sterkere enn tidligere. Det er Revolusjonsgarden som nå styrer, trolig mer skruppelløst og konsolidert enn noen gang. USAs og Israels bombing har ikke ført til noe folkelig opprør, slik Trump hadde håpet, flere iranske eksilmiljøer ba før våpenhvilen USA om å stanse bombingen.

Trump har ikke klart å ta kontroll over, eller ødelegge, Irans 440 kilo med uran som er anriket til 60 prosent. Irans ledere vil nå trolig intensivere arbeidet med å lage noen atombomber, mer enn noensinne ser de trolig verdien av den sikkerhetsgarantien Kim Jong-uns bomber har i Nord-Korea.

Så viste det seg at Iran likevel hadde sin atombombe. Den heter Hormuz-stredet. Ved å stenge det hadde de det sterkeste våpenet de kunne få, kontroll over den internasjonale oljeprisen, og den amerikanske pumpeprisen. Nå må Trump forhandle om å åpne det som før krigen var åpent.

Fredag startet forhandlingene i Pakistan mellom USA og Iran. Og utgangspunktet er igjen som galest for Trump, til tross for sin overlegne militære slagkraft. Der er det Iran som sitter med de sterkeste kortene på hånda. Terskelen for at Trump igjen skal starte krigen er skyhøy. Det han minst av alt vil ha er en oljepris som igjen spretter til værs, en krig som kan trekke ut i det uendelige og en opinion hjemme som i enda sterkere grad vender seg bort fra ham.

Trump er en eiendomsmekler fra New York som bruker mafiametoder som rå makt og utpressing for å få sin vilje. Hans rasjonale er at den vinner som er tøffest i trynet, at det er den synlige makta som rår, og at trusler fra en overlegen makt alltid vinner fram. Men i Iran så støtte han på minst to typer motstand. For det første så møtte han en stolt, nasjonal kultur med en flere tusen år gammel sivilisasjon som den persiske, med dikt som kan være like gamle, og som ennå leses og siteres idag. For det andre møtte han regimet, en politisk, religiøs, og kulturell struktur, hardnet av nesten 50 år med sanksjoner og motstand. Trump taper på grunn av sitt overmot — sin hybris — og sin kunnskapsløshet. Og det spørsmålet han nå uvegerlig konfronteres med er hvem som egentlig er sterkest, den som gir mest juling, eller den som tåler mest juling?

La oss avslutte med en allegori fra boksesporten som det er grunn til å tro at også Donald Trump kjenner til. For i 1974 møttes Muhammed Ali og George Foreman til tittelkamp i Kinshasa i det som idag er Den demokratiske republikken Kongo. I tidenes mest kjente boksekamp, «The Rumble in the Jungle», var det Foreman som var oksen, mens Ali var den dansende gasellen, som hang i tauene, og svingte seg unna de fleste av Foremans voldsomme slag. Foreman slet seg ut på å angripe, og tapte, i rollen som verdensmester i å gi juling. Ali sparte krefter mens han dekket hodet og danset i tauene, og vant, i rollen som verdensmester i å få juling.