Herold

Før Norge fikk påskeferie klarte et flertall på Stortinget å bruke 6,7 milliarder norske oljekroner på å kutte i avgifter på bensin og diesel. Da dette skjedde, føyde Norge seg inn i rekken sammen med en rekke andre land, og flere vil det trolig bli.

Effekten av denne spontane pengebruken skulle bli reduserte kostnader for folk flest, men effekten har på flere områder vært tvilsom, og mange spør seg nå om ikke hundrelappene havner i lommene på helt andre enn dem som trenger det mest.

Vi klarer oss ikke uten mat, energi og et sted å bo. Disse tre tingene er nødvendige for at vi skal kunne leve livene våre. Derfor har vi ikke mye å gå på når prisene på disse øker, og de som har minst kjenner det først. De kjenner det først fordi de ofte bruker mesteparten av det de har å rutte med på nettopp disse nødvendighetene.

Hensikten med de 6,7 milliardene var kanskje at folk flest skulle få leve livene sine som normalt, selv i en krisetid. Men drivstoff, selv om det er en nødvendighet, er ikke viktigere enn mat, strøm og et sted å bo. Tiltaket ble gjort uten å ta hensyn til helheten, med det resultatet at staten blir fattigere, mens pengene havner der de trengs minst: Som sponsing av luksusforbruk hos dem som har mest fra før, eller som ren profitt hos drivstoffselskapene.

Dette illustrerer en politikk Høyre, FrP og Senterpartiet dessverre har praktisert i lengre tid: Fellesskapet skal betale for nedturene, mens eierne på toppen skal beholde profitten. En grunnleggende samfunnskontrakt bygger på at vi hjelper hverandre. Når det går godt, burde fellesskapet få sin del, og når det går dårlig, stiller staten opp. Slik det praktiseres i dag, forventes det imidlertid at staten krever inn mindre når det er fest, for så å måtte ta hele regningen når vi møter motgang.