Herold

Det snakkes vakkert om at eldre skal få bo lengst mulig hjemme, det er mange som har nevnt for meg at det finnes støtteordninger for å tilpasse boligen i tråd med den konkrete helsesituasjon man befinner seg i. Jeg ble kjent med at det offentlige kunne støtte en tilpasning av boligen vår, siden begge er kronisk syke. Informasjonen om dette kom fra ergoterapeuter og andre i helsevesenet.

Jeg søkte da om støtte til en relativt rimelig tilpasning som muliggjør bruk av rullestol og adkomst for sykebåre. (Bytte til en noe bredere verandadør).

NAV, Husbanken og kommunen tilbyr også såkalt startlån, men dette forutsetter blant annet avslag fra vår bank. Et slikt avslag kan svekke kredittverdigheten, ettersom långivere og kredittkortselskaper har innsyn i denne informasjonen.

Jeg søkte ikke på lån, men det jeg trodde var tilskudd – for at eldre skal kunne bo lengre hjemme. Da jeg ble klar over dette, trakk jeg min søknad.

Vi har brukt mange titusener av kroner for å tilpasse vår bolig til vår nåværende og fremtidige helsesituasjon. Vi har hatt økonomi til det så langt – men takker selvsagt ikke nei til en hjelpende hånd fra det offentlige. Jeg begynte å arbeide full dag da jeg var 14 år – og har sannelig betalt min skatt og gjort min plikt. Dette gjelder de fleste som i dag tilhører gruppen «de eldre»

Man trenger ikke et professorat i matematikk for å skjønne at det offentlige sparer enormt med penger på at eldre og syke bor hjemme i stedet for på ett sykehjem eller lignende, der døgnprisen er sikkert ett par tusen kroner.

Derfor leste jeg med interesse Trønder-Avisas innlegg den 7. april om en ny ordning som skal settes ut i livet i august, der det offentlige tar opp til 25 % av kostnadene ved tilpasning av bolig, begrenset opp til 75.000 kroner. Jeg håper de kaller ordningen for noe annet enn Startlån, som er mer enn misvisende. Har informasjonen jeg fikk vært mer relevant, så har det aldri blitt sendt inn noen søknad fra meg.

Det er en ironi i hele systemet: Det offentlige vil at folk bor hjemme så lenge som mulig – og der er de eldre og det offentlige samstemt, men søknadsprosessen er tungvint og lang.

Rent prinsipielt vil jeg hevde at eldre og syke kommer langt bak i rekka når det gjelder velferd og et verdig liv. Jeg har vært leder i et pensjonistlag, og mener meg meningsberettiget angående de eldres/sykes situasjon. Det offentliges bruk av våre felles penger er utenfor enhver sunn fornuft. Se bare på den økende mistillit mange har til det offentlige byråkrati og våre politikere. Vi lever i dag i en urolig verden. En verden vi eldre har opplevd før. Vi se nesten daglig at det begås større og mindre feil fra de styrende organer og politikerne. For ordens skyld gjør jeg oppmerksom på at det er primært rikspolitikerne jeg er mest skuffet over.

Det loves og lyves. Pengene sitter løst når det gjelder å «hjelpe de som er i nød i verden». Men hva med vårt eget folk?

Det finnes mennesker i Norge som stilltiende er kronisk syke og trenger hjelp. Hva med dem? Tenk mer på Norges egen befolkning. Hjelp dem først – deretter kan vi bidra til verdensproblemene, men i ett litt mindre omfang enn tilfelle er i dag.

Ros og respekt til alle ansatte i helsevesenet som jobber mer enn fornuftig er – mye på grunn av lite gjennomtenkte påfunn fra de som sitter helt på toppen og bestemmer.