Herold

– Hvis svaret på manglende tilrettelegging er å flytte barna, har vi allerede gitt opp. Det er ikke inkludering. Det er et system som fraskriver seg ansvaret sitt, mener Annette Jensen.

«Når skal disse elevene få det de har krav på» spør Arbeiderpartiet. Og nå følges det opp med at «vi ikke lenger kan være bekjent av tilbudet» – og at løsningen er en egen, tilrettelagt skole som samler kompetansen.

Ja, skal vi ikke snart gi disse elevene det de faktisk har krav på: En tilrettelagt nærskole som ønsker dem velkommen?

La oss være tydelige: Vi er enige i problembeskrivelsen – Tilbudet er ikke godt nok i dag. Men vi er dypt uenige i løsningen. For det som nå foreslås, løser ikke problemet. Det flytter det. Når det hevdes at en samlokalisert skole «gir noe vi ikke klarer å få til overalt», er det i realiteten en erkjennelse av at nærskolen ikke gjør jobben sin.

Og svaret på dette kan ikke være å gi opp, svaret må være å bygge opp kompetansen der barna bor.

Det samme gjelder påstanden om at «ekte inkludering» for noen elever er å være et annet sted. For det første er det ikke noe som heter «ekte inkludering» – enten har man inkludering eller så har man det ikke. Og inkludering handler ikke om å finne et sted hvor barna fungerer – det handler om å gjøre fellesskapet stort nok til å romme dem.

Og kanskje viktigst: Barn uten funksjonsnedsettelse trenger også mangfoldet. Skolen er langt fra bare en læringsarena. Den er en av de viktigste arenaene vi har for å bygge et inkluderende samfunn.

Sarpsfossen blir framstilt som et frivillig tilbud. Det er det ikke. Foreldrene velger ikke bort nærskolen fordi de ønsker det. De gjør det fordi de får beskjed om at skolen ikke kan ivareta barnet deres. At det ikke finnes ressurser. At det ikke kan tilrettelegges.

Det er ikke et valg, det er et system som svikter.

Og så til det som nesten ikke diskuteres – men som bekymrer meg veldig: effektiviseringen.

For midt i debatten ligger et premiss som i liten grad snakkes høyt om: At samlokaliseringen skal gi en innsparing på 17 millioner kroner – blant annet ved å redusere bemanningen fra 1,4 til 1,0 årsverk per elev. Det er her det blir alvor.

For hvordan henger dette sammen med beskrivelsen av elevene? Rektor sier selv at dette er barn med funksjonsnivå tilsvarende 1–4 år, med behov for tett oppfølging, trygge relasjoner og voksne som kjenner dem godt. Da kan man ikke samtidig legge til grunn at behovet for voksne plutselig blir mindre fordi man samler flere elever under samme tak. Disse barna er ikke «effektiviserbare.»

De er ikke en gruppe hvor man kan hente ut stordriftsfordeler. Tvert imot er dette en elevgruppe der stabilitet, relasjon og kontinuitet er selve forutsetningen for læring og trygghet. Å redusere bemanningen med rundt 30 % er ikke en justering – det er kutt i kvalitet.

Og det bygger – som kommunen selv skriver – på antakelser: Ikke på individuelle vurderinger. Ikke på sakkyndige vurderinger. Ikke på hva disse elevene faktisk trenger. Dette står i direkte kontrast til både opplæringsloven og CRPD, som slår fast at opplæringen skal tilpasses den enkelte elev – ikke systemets behov for effektiv drift.

Dette er kjernen i uenigheten: AP og rektor vil ha et nytt bygg.

Vi mener løsningen er en ny retning.

Barn med funksjonsnedsettelser trenger ikke først og fremst et annet sted å være. De trenger å høre til – i nærmiljøet – i klassen – i fellesskapet. Hvis svaret på manglende tilrettelegging er å flytte barna, har vi allerede gitt opp. Det er ikke inkludering. Det er et system som fraskriver seg ansvaret sitt.

Vi kan ikke lenger være bekjente av tilbudet på Sarpsfossen skole

Når skal disse elevene få det de har krav på?

Målet må være at barna får et trygt, verdig og utviklende skoletilbud