Herold

Dette er en god og ryddig debatt hvor poengene kommer tydelig frem, og jeg er i stor grad enig med dere begge. Det er viktig at politikere deltar der folk faktisk er, ellers skapes det en avstand som ikke er bra for demokratiet. Samtidig har Magnus et poeng når han peker på skyggesidene ved sosiale medier. Men det forklarer fortsatt ikke det som er problemet i Tinn.

For her oppleves det ikke som om politikere velger bort enkelte plattformer – det oppleves som om de velger bort selve debatten. Og det er en vesentlig forskjell. Jeg er ikke politiker i Tinn (enda), av personlige grunner, men jeg er politisk aktiv ellers og deltar aktivt i den offentlige debatten. Det betyr at jeg står i både ros og kritikk, enighet og uenighet. Jeg møter folk på gata som gir meg både ris og ros, både fra følgere og fra folk i bygda. Ikke alt jeg skriver blir likt, og det må jeg tåle.

Samtidig gir det noe tilbake. Det skaper gode, konstruktive samtaler som jeg faktisk setter pris på, og vi går alltid fra hverandre med et smil selv om vi er uenige. Det gir en reell forståelse av hva folk faktisk mener og opplever i bygda. Og det er nettopp dette som blir så vanskelig å forstå: hvorfor gjør ikke de folkevalgte det samme?

For det er ikke mangel på arenaer. Folk er der allerede. De følger med, de diskuterer, de engasjerer seg. Men de opplever i stor grad at politikerne ikke er til stede. I stedet får vi små, ufarlige oppdateringer – bilder fra åpninger og markeringer – ting som i praksis har lite eller ingen politisk betydning. Det gir ikke mer tillit, det skaper avstand.

Noen ganger kan det nesten oppleves som om politikere går på jobb, gjør det de skal, og så kommer hjem og setter seg rundt middagsbordet – uten å fortelle hva som faktisk har skjedd. Og rundt det bordet sitter folk igjen og lurer: hva foregår egentlig, og hvorfor får vi ikke vite noe? Slik skapes det også en usunn debattkultur, enten det er hjemme eller i politikken.

Det som egentlig forventes er ikke at politikere skal svare på alt, men at de viser at de er til stede, lytter og faktisk deltar når folk engasjerer seg.

Samtidig ser man også hva som skjer når politikere faktisk gjør det motsatte. Jeg følger selv flere politikere fra mitt eget parti som er åpne og til stede. De deler hva de jobber med, hvilke saker de tar inn i spørretimen, hva som diskuteres på Stortinget, og hva andre partier løfter frem. De inviterer også til innspill fra velgere – og tar det på alvor.

Det skaper noe helt annet. Det gir trygghet, eierskap og en opplevelse av å faktisk bli hørt.

Samtidig skjønner jeg hva som ligger bak stillheten lokalt. Mange er redde for å si noe, redde for å bli mislikt, redde for hva folk vil si. Men da er vi inne på noe som faktisk er et problem. Hvis man lar frykten styre hva man tør å si – eller om man sier noe i det hele tatt – da handler det ikke lenger om representasjon, men om å være populær. Og det er ikke det politikk skal være.

Tåler man ikke å bli utfordret, tåler man heller ikke rollen. For dette handler ikke bare om hvor debatten foregår, men om viljen til å delta i den. Erfaringen er ganske enkel: jo mer man involverer seg, jo mer lærer man. Jo mer man lytter, jo bedre forstår man hva folk faktisk er opptatt av.

Hadde jeg vært folkevalgt, så hadde jeg nok moderert meg mer, men jeg hadde ikke sluttet å diskutere på Facebook. Den dagen jeg gjør det, er den dagen jeg slutter å bry meg om bygda jeg bor i.

Og en liten takk til Ørnes som setter pris på min debattkultur.

Svar til "Når debattkultur blir viktigere enn selve debatten"