Herold

Med forstanden kan man ikke Norge forstå, med målestokk kan man ikke Norge måle – man må bare tro på Norge, man må bare elske Norge, skriver Varazdat som i påsken besøkte tegneren Amir som i mange år bodde på Rjukan.

Nordlig regnbue vignetten

(ILevanger) Påsken er den viktigste, mest sentrale og eldste kristne høytiden. Det finnes noen forskjeller i hvordan påsken feires rundt om i verden. For eksempel: I Jerusalem, hvor Jesu grav befinner seg, samles titusenvis av pilegrimer fra hele verden. I Italia arrangeres det forestillinger og dramatiske fremstillinger av Jesu liv, samt kampen mellom det gode og det onde – med det godes seier. I Etiopia og Eritrea faster mange i opptil 55 dager før påske. I denne perioden avstår man blant annet fra kjøtt, melk, smør, egg og fisk. Den stille uken begynner med palmesøndag, og mange tilbringer lange dager i kirken. På Filippinene gjennomfører enkelte troende dramatiske ritualer på langfredag, der korsfestelsen av Jesus gjenskapes. Noen lar seg spikre til kors eller piskes som en form for bot og soning.

Og bare i Norge er påskefeiringen helt annerledes. De fleste nordmenn leser kriminalromaner og reiser til fjells eller til Kanariøyene i påsken. Mange bruker også påsken til å gå på ski.

For å si det mildt er jeg ikke begeistret for hvordan påsken feires i Norge. Jeg bestemte meg derfor for å bruke påskeferien til å gjøre noe meningsfullt – sammen med familien min besøke venner som bodde i Levanger i mange år, men som nå bor på forskjellige steder i Norge.

Den første feriedagen bestemte jeg meg for å være med og heie på vår kjære Levanger fotballklubb, som spilte sin siste treningskamp før seriestart mot Træff fra Molde i Sodvinhallen på Kyrksæterøra. Jeg var nesten sikker på at jeg ville møte mange Levanger-supportere der. Levanger spilte veldig bra og vant 3–0. Men det var bare fire supportere der – meg, kona mi og mine to barn. Ja, slike ting! Med forstanden kan man ikke Norge forstå ...

Fra Kyrksæterøra dro vi til Tingvoll, hvor min venn Amir bor på et asylmottak.

Jeg snakker ikke farsi, Amir snakker ikke armensk. Vi kan heller ikke engelsk. Han hører dårlig, og det er vanskelig å forstå norsken hans. Likevel er vi gode venner, og jeg er veldig stolt av det.

Amir er en av de mest interessante og forbausende menneskene jeg har møtt i livet mitt. Allerede som 17-åring var han asylsøker i Norge. Han bodde seks år på Rjukan, tre år i Arendal, to år i Melbu og to år her i Levanger.

For 38 år siden var Amir lykkelig, talentfull og munter. Livet var som et eventyr. Da han var 19 år gammel, startet krigen mellom Iran og Irak. Han ble sendt i krig. Alle vennene hans og de som var sammen med ham i skyttergraven, ble drept. Han ble skadet, fikk sjokkskader, mistet tenner og hørsel og var på randen av døden – men overlevde.

Mange Levanger-innbyggere husker ham sikkert. Hver dag syklet han, uten noe mål, til Verdal, til Magneten flere ganger, til Nesset, til Håa ... Han har en sykdom som gjør at han ikke klarer å være inne lenge.

Jeg skrev en artikkel om Amir, og slik ble vi venner.

Uflaks og skuffelser har alltid fulgt ham.

For seks år siden flyttet Amir fra Levanger. Det var ikke hans valg – tvert imot. Etter så mye vandring i verden og i Norge drømte han om å legge til kai i en stille og vennlig havn som Levanger. Men staten bestemte at Leira asylmottak skulle legges ned. UDI flyttet ham først til Trondheim og deretter til Tingvoll.

Tingvoll er en veldig liten by, og det er ikke så mye å gjøre der. Men Amir har funnet sine egne aktiviteter. I mange år var sykkelen hans beste venn. For tre år siden kjøpte han en oppblåsbar kajakk, nesten gratis. Nå har han to venner – én på land og én på sjøen. Når været er bra, padler han på sjøen, ser på solnedgangen og fisker. Fisket hjelper økonomien hans, slik at han kan spare penger til maleutstyr. Amir er veldig flink til å male!

Hvert år fanger han 4–5 kilo makrell til meg. Jeg elsker makrell, og det er en stor gave.

Han savner Levanger og planlegger å sykle dit. Han har ikke penger, men han har en plan: – Det tar tre–fire dager å sykle til Levanger og tre–fire dager tilbake. Han har allerede kjøpt et brukt telt, og han har syklet til Molde, Oppdal og Trondheim.

Hver gang jeg møter Amir, føler jeg meg fylt med positiv energi.

Vi satt og snakket lenge sammen.

– Amir djan, til tross for alt det vanskelige i livet ditt, er du snill og forelsket i livet.

– Jeg tror på mennesker som strever, som er ærlige og intelligente. Jeg føler at jeg er fanget av skjebnen, og at jeg ikke bestemmer noe selv ... Men det er ikke Norges skyld. Menneskene og staten er veldig snille mot meg. Her på mottaket er folk som engler – de gjør sitt beste for å hjelpe meg, akkurat som i Levanger.

– Blir du ikke trist eller misunnelig over at tusenvis av mennesker fra andre deler av verden får oppholdstillatelse med en gang, mens du har vært her i 17 år uten positivt svar fra UDI?

– Kanskje de har større behov, sier Amir.

Han tenker litt og fortsetter:

– Et eller annet sted er det noe galt i verden. Ikke bekymre deg, jeg er vant til dette, sier han, og legger til etter noen sekunder: – Jeg vet at skjebnen har noe godt i vente for meg også.

Vi snakket litt om krigen i Iran.

– Jeg vet hva krig egentlig er, sier han, tenker litt og fortsetter:

– Men folk i Iran lever under et svært strengt, umenneskelig og ekstremt religiøst regime. Forfattere og tegneserieskapere er enten fengslet, forvist eller presset inn i et hjørne av et rom, mens onde mennesker og kriminelle er frie og nyter livet. Hver dag henrettes mennesker som ønsker frihet. Tusenvis av forfattere, malere og forskere er fengslet. Millioner av iranere har flyttet fra hjemlandet sitt. Jeg håper at USA hjelper oss med å bli kvitt Ayatollah-regimet ... Kanskje det er prisen iranere må betale for frihet.

Vi har avtalt å besøke ham i august for å fiske makrell. Jeg håper at krigen er over innen den tid.

(Fortsettelsen følger i neste nummer av Nordlig Regnbue.)

Amir bygger varder i Måna:

Lager varder i Måna