Vi trenger en mer fleksibel sykepengeordning
Det gjorde sterkt inntrykk å lese saken 5. april i Ringsaker Blad om kreftrammede Anne Catrin Finger fra Brumunddal. Hun opplever at å bli frisk er en kamp mot klokka og systemet. Selv om kroppen skriker etter hvile, opplever hun at ordninger og regelverk som skulle gi henne trygghet og støtte, tvinger henne tilbake i arbeid.
Anne Catrin sin opplevelse er dessverre ikke unik. Kreftforeningen hører ofte fra kreftpasienter som opplever at regelverket presser dem tilbake i jobb lenge før de er klare for det. Dette skaper unødvendig stress og fjerner fokuset bort fra hovedoppgaven: Å bli frisk nok til å jobbe. Mange forteller at de bruker mer energi på å bekymre seg for økonomien enn på å bli friske.
Slik kan vi ikke ha det.
Dagens sykelønnsordning gir rett til sykepenger i 52 uker. For mange kreftpasienter er behandlingen langt fra over da. Men mange ønsker å jobbe, både under og etter behandling. Systemet de møter gjør det vanskelig. Valget står da mellom å gå over på arbeidsavklaringspenger (AAP) med lavere inntekt og mindre oppfølging, eller å presse seg tilbake i jobb før man er klar. Vi trenger et mer fleksibelt og menneskelig system, som faktisk hjelper folk tilbake i jobb.
Mange kreftpasienter faller også ut av arbeidslivet. Ikke fordi de ikke kan eller vil jobbe, men fordi de ikke får lov til å være delvis sykemeldt i mer enn ett år. Dermed får de ikke den nødvendige tilretteleggingen som kunne gjort det mulig for dem å jobbe noe mens de var i behandling. Samtidig får de et ganske stort inntektsfall.
Kreftforeningen mener derfor at dagens sykepengeordning er for rigid, og vi har lenge tatt til orde for at alvorlig syke bør kunne ta ut sykepenger gradert over to år, ikke bare ett.
En mer fleksibel sykelønnsordning vil gjøre at flere syke kan kjenne på fellesskap og mestring, og få støtte og trygghet i en krevende tid. Det vil også gi oss arbeidskraft i en framtid der vi sårt trenger flere hender, av engasjerte mennesker som Anne Catrin som mer enn gjerne vil bidra med det de kan- fordi de vet så altfor godt hva det vil si å stå utenfor. Men 52 uker er ikke alltid nok.
– Jeg har ikke tid til å bli frisk