Herold

Jeg skal være ærlig: Jeg er skuffet.

Ikke først og fremst over politisk uenighet, den tåler jeg godt. Men over måten enkelte på nei-siden velger å opptre på i denne saken. Over brudd på avtaler. Over dobbeltmoral. Og over en politisk kultur jeg oppriktig trodde vi var bedre enn.

Ved flere anledninger har vi blitt enige om å gjennomføre skolebesøk sammen. Ikke fordi vi er enige, men fordi vi har vært enige om noe viktigere: at ungdom fortjener et balansert og redelig bilde av saken, og at vi som voksne politikere og aktører har et ansvar for å dempe konfliktnivået – ikke øke det.

Dette har blant annet Henning Karlsen gjentatte ganger bekreftet at han støtter fullt ut.

Likevel har nei-siden to ganger valgt å bryte disse avtalene og møte opp på skoler alene. Ikke bare én gang – men igjen, også etter at det er blitt beklaget. Det er vanskelig å tolke det som noe annet enn et bevisst valg. Og det er nettopp det som er problemet.

For dette handler ikke lenger om enkelthendelser. Det handler om respekt. Respekt for inngåtte avtaler. Respekt for politiske motstandere. Og ikke minst respekt for ungdommene man møter.

Når jeg etterspør hvor disse skolebesøkene skjer, får jeg følgende svar fra en representant på nei-siden: «Det er jeg som har avtalt for oss vedrørende skoler. Nok om det.

Sånn jeg har forstått så har vel kommunen vært på rundtur og informert om intensjonsavtalen.

Uten da å informere om alternativet, som tre kommunestyrer har vedtak på å lage/informere om.»

«Nok om det.» Er det virkelig der nivået skal ligge?

Vi snakker om hvordan vi møter unge mennesker i en demokratisk prosess – og svaret er i praksis at dette ikke er noe man ønsker å diskutere.

Samtidig ser vi en annen side av det samme bildet: Nei-siden har vært tydelige i sin kritikk av at ja-siden henter inn støtte fra næringsliv og privatpersoner til kampanjearbeid – en åpen og legitim praksis, godt innenfor etablerte rammer for politisk arbeid.

Likevel velger de selv å opprette en spleis der det kan gis anonyme bidrag. Det er vanskelig å beskrive det som noe annet enn dobbeltmoral.

På ja-siden har vi vært tydelige på én ting: Selv om dette ikke er en tradisjonell valgkamp med et fast regelverk, så velger vi å forholde oss til de prinsippene og rutinene som gjelder i ordinære valgkamper. De finnes nettopp for å sikre åpenhet, ryddighet og tillit.

Det er tydelig at ikke alle deler dette synet.

Når man både bryter avtaler, avviser dialog og samtidig opererer med helt andre standarder for egen praksis, må det være lov å stille spørsmålet: Er det slik man ønsker å drive valgkamp? Med skittent spill?

Jeg hadde ærlig talt forventet mer. Ikke nødvendigvis enighet, men redelighet. En grunnleggende respekt for at vi står på hver vår side av en sak, men fortsatt spiller etter noen felles, uskrevne regler.

Når den respekten forsvinner, mister også ordene verdi.

Døren er fortsatt åpen fra vår side for samarbeid om skolebesøk og en mer ryddig gjennomføring av denne prosessen. Men det forutsetter noe helt grunnleggende: At avtaler faktisk holdes. Hvis ikke, står vi igjen med en politisk kultur der målet helliger midlene.

Det er en utvikling jeg mener vi alle – uansett standpunkt i denne saken – bør være langt mer bekymret for enn selve utfallet.