Herold

Påsken i Finnmark handler ikke om luksus og hytter, men om kultur, matauk og fellesskap i naturen. Nå opplever mange at denne livsformen presses tilbake av lover laget langt unna virkeligheten i nord.

I påsken satt jeg på isen med pølsa i handa, grillet på bålet, og kjente på noe som burde bekymre flere enn meg. Ikke fordi turen var spesiell, men fordi den er helt vanlig.

Vi pakket fire par ski i sleden. Planen var enkel: komme oss til fjells, gi fuglehunden litt trening og kanskje se etter ryper. For å komme oss dit måtte vi kjøre scooter den første kilometeren fra hytta, ulovlig slik regelverket er i dag, før vi kom inn på lovlig løype. Derfra kjørte vi 20 kilometer etter lovlig løype innover fjellet, til et område det ville tatt mange timer å nå til fots.

Vel fremme gjorde vi det folk i Finnmark har gjort i generasjoner: rigget leir, boret hull i isen, satte ut brukene og levde av og med naturen. Dette er ikke rekreasjon alene, det er kultur, matauk og kunnskap i praksis.

Senere tok vi på oss skiene og gikk i fjellet for å trene hunden til neste års rypejakt. Det er ikke lov å jakte på denne tiden, kun å trene, og det er nettopp det vi gjorde. Ingen ryper denne gangen, men slik er det. Naturen gir og tar, og vi lever med det.

Da vi kom ned igjen, tente vi bål, kokte kaffe og nøt stillheten. Noen skutere passerte langt unna, knapt hørbare. To familier i nærheten lot ungene kjøre opp en bakke for å renne ned på ski. Ekte påskestemning. Fellesskap. Liv.

To dager senere var vi tilbake. Da var alle spor borte. Vind og snø hadde visket ut alt.

Dette er min kafé. Mitt teater. Min kino. Og det er nettopp dette som nå er truet.

Lovverk utformes i stor grad av mennesker som bor langt fra denne virkeligheten. De ser på vår måte å leve på som et problem, som noe som må reguleres, begrenses og helst fjernes. Det de ikke forstår, er at dette ikke handler om fritid. Det handler om livsform, kultur og tilhørighet.

Nordkalottfolket er tydelig på ett prinsipp: bruk er den beste form for vern. Det betyr at vi forvalter naturen gjennom aktiv bruk, kunnskap og respekt, ikke gjennom forbud og avstand.

Når staten nå strammer inn motorferdsel ytterligere, rammer det ikke tilfeldig kjøring. Det rammer selve grunnlaget for utmarkskulturen i nord. Det rammer familier, tradisjoner og rekruttering til jakt, fiske og friluftsliv.

Det er et grunnleggende spørsmål om likeverd: Skal vår levemåte ha samme legitimitet som livsformene i sør?

For meg er svaret enkelt.

Dersom denne loven blir vedtatt slik den nå foreligger, mister jeg tilliten til at staten faktisk forstår eller respekterer livet i nord. Og da blir det også umulig å akseptere nye inngrep i vår natur, enten det gjelder vindkraft, kraftlinjer eller annen utbygging, så lenge våre egne rettigheter og vår kultur settes til side.

Vi kan ikke både bli regulert ut av naturen og samtidig forventes å ofre den.

Det er på tide at politikken snus: fra styring ovenfra til forståelse nedenfra.

Fra kontroll til tillit. Fra vern uten plass til folk til vern gjennom folk.