Herold

Nordlys, ølning og bekmørke ville bli en attraksjon, mente gründeren.

Det finneset aktuelt poeng i denne historien. Det skal etterhvert handle om turisme. Før vi kommer dit skal jeg ta dere med på en omvei. Til bestefar, Cubakrisen, en eventyrlig gründer og et engelsk ordtak, som jeg ikke er helt sikker på hvordan jeg skal oversette.

Først til Gryllefjord. John Leirvåg, som senere skulle bli min bestefar, kom dit tidlig på nittenhundretallet. Han slo seg etterhvert opp som forretningsmann, og trolig var det ingen ulempe at han giftet seg med datteren til den rikeste handelsmannen i bygda.

Han drev kolonialhandel og rekefabrikk. Senere ble det møbler og elektrisk.

Mine sommerferier gjennom oppveksten var alltid i denne bygda, ytterst mot havet på Senja. Det var meg og «Han Far».

Gryllefjord haddeganske nylig fått veiforbindelse. Det var få biler, og John Leirvåg så ikke noe poeng i å skaffe seg motorisert kjøretøy. Møbler, kjøleskap og vaskemaskiner kom med lokalbåten fra Harstad. Vi hentet varene på kaia, og trillet godset med tralle og trekkvogn de få meterne bort til butikken og lageret. Utkjøringen til kundene gikk på samme måte.

Han hadde ingen konkurrenter. Hver torsdag stengte vi butikken tidlig og dro på hytta med bussen fra Senja Rutebil. Ofte var det legendariske Arvid Johnsgård som satt bak rattet. «Tilbake mandag» sto det på lappen vi hadde teipet på butikkdøra.

OLA SOLVANG bio

Så til gründeren: I 1962 var Løytnant Torstein W Tengelsen tropssjef i KpA på Brennfjell i Storfjord. I slutten av oktober, i forbindelse med Cubakrisen, gikk alarmen. Sovjetunionen raslet med sablene. Mellomriksveien i Skibotn var en mulig angrepsakse for sovjethæren.

Tengelsens troppvar på plass ved Helligskogen. Det var rød beredskap, og troppen gikk i stilling. Oppklaringsenheten rapporterte lyden av tunge kjøretøy på vei ned fra grensa. Brua ved Helligskogen var klargjort for sprenging. I et forrykende uvær og mørke var situasjonen uoversiktlig for den unge løytnanten, som satt med avgjørelsen om å sprenge brua i filler. I siste liten kom oppdateringen fra oppklaringssoldatene lenger frem. Det var to digre finske brøytebiler som hadde kjørt inn i dalen.

Noen år seneremøtte Tengelsen forretningsmannen John Leirvåg i Gryllefjord. Tengelsen var en gründersjel. Han skulle senere etablere avisene Nye Troms og Framtid i Nord.

Han startet aviskarrieren som redaktør i det nyetablerte Troms Folkeblad. Han var også ekstremt fascinert over Senja, og overbevist om at det lå store muligheter for turisme og reiseliv.

Tengelsen villegjerne ha forretningsmannen fra Gryllefjord med på laget, og forklarte at amerikanske millionærer ville betale det kvite ut av øyet for å oppleve hvite taggete senjafjell badet i nordlys og måneskinn. Og ikke minst Ølningen, den lokale vinterstormen som jevnlig flår hustak av bygg, og lander de i fjæra på den andre siden av fjorden. Særlig mer eksotisk kunne det ikke bli, mente han.

Det eneste som manglet, fremholdt Tengelsen, var innkvarteringsmuligheter. Dersom John ville bygge ei rorbu kunne han garantere at det kom til å bli en økonomisk suksess.

John Leirvåg var skeptisk, men for så vidt imøtekommende. Dersom Tengelsen ville bygge rorbu på kaia hans var han hjertelig velkommen til å gjøre det.

Det er uklart hvordan den ble finansiert, men rorbua, eller Millionærbua, som den ble kalt, ble bygget. Jeg husker den som et lagerlokale der vi blant annet oppbevarte klippfisk.

For millionærene kom aldri til Gryllefjord.

I dag kan vitrygt konstatere at Tengelsen var på sporet, bare forut for sin tid med omtrent seks tiår.

Så kommer vi til ordtaket. «Be careful what you wish for.» Konsekvensene om drømmen din slår til kan være uoversiktlige.

I desember 2016 var det 100.000 utenlandske gjester som betalte for å overnatte i Troms. Ni år senere, I desember 2025, var tallet 194.000, men trolig mye høyere ettersom ikke alle sengene rapporteres inn til SSB.

Alle næringssjefers våte drømmer har gått inn så det holder.

Men drømmen harogså blitt et pågående mareritt for en stor del av innbyggerne i det nordlige vinterlandet.

Norge har brukt milliardbeløp for skyve denne vogna i gang. Men ingen reflekterte over hvordan man skulle styre den, hvis og når den skjøt fart. Nå er den løpsk. Det er kaos på, og langs veiene, på Tromsø lufthavn, og i hagene til folk, der turister i trøbbel gjør sitt fornødne. I utmarka kjører man turister i hundespann gjennom reinbeiteområder, døde spekkhoggere med propellskader reker i land, Turistforeningens hytter blir utnyttet av kommersielle selskaper som tar seg til rette med grupper av godt betalende utenlandske turister.

Det er fullstendig ute av kontroll. I Tromsø er det erklært «Kode Rød».

Staten eier problemet, men statsapparatet vegrer seg for å gripe inn med nødvendige reguleringer.

Etter dødsulykker og kaos på vinterveiene er det et unisont krav om at turister som skal kjøre bil i vinterhalvåret må kunne dokumentere ferdigheter tilsvarende det alle norske, svenske og finske bilførere har tilegnet seg, gjennom obligatorisk opplæring i glattkjøring. Men staten nøler, angivelig fordi Norge ikke kan være herre i eget hus når det kommer til trafikksikkerhet, innbyggernes liv og helse. I stedet foreskriver man tiltak som alle vet ikke virker, men som skaper et illusorisk bilde av handlekraft.

I utmarka er det fritt frem. Her blir en 70 år gammel lov, som skulle tilrettelegge for nordmenns friluftsliv, brukt som hjemmel for å tjene penger på masseturisme. Friluftsloven gir alle rett til fri ferdsel i utmark, men det var aldri meningen at dette skulle fasilitere kommersiell virksomhet. I dag må grunneiere akseptere at andre tjener penger på deres eiendom uten at de selv får ei krone i kompensasjon for ulempene.

Staten fraskriverseg selvsagt ethvert ansvar, og konfrontert med problemene peker de gjerne på kommunene. Men der har man nok med å ta vare på de gamle, og holde skolene åpne. Da Nordreisa forsøkte seg på å regulere hundekjøring brukte de bortimot et årsverk på å utarbeide en forskrift, som kort tid senere ble skutt i filler av det statlige Miljødirektoratet.

Det er også Statensom har skapt, og eier, problemet med en overfylt Tromsø lufthavn. Her har statsbedriften Avinor stått med åpne armer når utenlandske flyselskaper har banket på døra. Landinger gir klingende mynt i kassa, og når ting går til h… er svaret å invitere stortingsrepresentanter for å befare galskapen, og be om penger for å bygge ut. Det statlig eide selskapet har hatt alle muligheter til å velge en annen vei, man har valgt å ikke benytte seg av det. I stedet drømmer man om å doble kapasiteten, bare Stortinget blar opp pengene.

– Man kan ikke stå i ro, knipe igjen øynene og tro at dette går over, sa portvakten, lufthavnsjef Ivar Helsing Schrøen, da Sp-Vedum i vinter kom på besøk.

Nei, man kan vel ikke det.