Herold

Det viktigste for israelere og jødiske sionister er narrativet om å være de største og evige «ofrene» ikke skal rokkes ved.

Israel og sionistiske jøder er besatt av å formidle narrativet av seg selv som de største og mest uovertrufne ofrene. Etter at de har lagt Gaza i ruiner, drept offisielt snart åtti tusen palestinere (inkludert tjue tusen barn), forsøker de fortsatt å overbevise verden om at det er de som er de sanne og egentlige ofrene. Viktig i denne sammenhengen er kampen om definisjonsmakt og over kontroll over mediefortellingene og narrativet som handler om å kontrollere representasjoner av fortid, samtid, fremtid, en nasjons identitet og kollektive minne.

Israelerne harblant annet utviklet en filmsjanger hvor de fremstiller folkemordsoldatene i det israelske militæret (IDF) som ofre. Det hele er et absurd forsøk på å menneskeliggjøre det mest inhumane i en kontekst av et samfunn, det israelske, politisk marinert i en blanding av hat, overherredømmementalitet som «Guds utvalgte folk» og som det angivelig største og evigste offeret av dem alle.

EINAR REBNI, bio

Etter å ha teppebombetog invadert Gaza, drept titusenvis av palestinske barn og deres familiemedlemmer, så lages det film som skal få oss til å føle empati med folkemorderne. Sionistiske filmskapere lager filmer som «I Cried in Gaza» hvor israelske soldater forteller om hvor trist og traumatisk det var for dem å måtte drepe palestinske barn og hele familier. Ifølge omtalen av filmen «I Cried in Gaza», forsøker den israelske regissøren Navit Kedar å formidle «den indre verdenen», tanker og følelser, til israelske kvinnelige soldater og psykiske virkninger de sliter med fra sine krigshandlinger. I sammendraget (synopsis) av filmen på nettstedet go2films.com står følgende (oversatt fra engelsk) å lese:

«Siden 7. oktober har israelske kvinner blitt utplassert til frontlinjene i en enestående skala for første gang siden 1948. Dette historiske skiftet har en svimlende kostnad. Av de tusenvis av soldatene som søker psykisk helsehjelp, er over 4000 kvinner. Denne banebrytende dokumentaren gir et aldri før sett innblikk i denne nye krisen, og dukker ned i de rystende ferske minnene til syv kvinnelige stridende. Fra Gaza til Libanon avslører disse soldatene det rå skjæringspunktet mellom plikt og traume, og avslører den psykologiske belastningen på en ny generasjon kvinnelige veteraner.

«I Cried in Gaza» benytter et posttraumatisk filmatisk språk. Gjennom nærbilder og øyeblikk av stillhet tar filmen seerne med inn i krigernes levde erfaringer, og inviterer til empati, etisk refleksjon og et intimt møte med det ubeskrivelige.»

Omtalen og presentasjonen av filmen er nærmest som en overfladisk markedsføring av et glossy produkt. Jeg understreker at ikke har sett filmen. Hva jeg reagerer på er uansett filmens utgangspunkt om å lage ofre av krigsforbrytere og folkemordere. Ideen og konseptet bak filmen handler om menneskeliggjøre det umenneskelige og få oss til å føle empati med overgripere og krigsforbrytere, i dette tilfellet de israelske kvinnelige soldatveteranene. Det er som å lage en offer-framstilling av tyske SS-soldater traumatisert av deres nedslaktninger av etniske jøder, ukrainere og russere på Østfronten under andre verdenskrig eller offerfremstillinger av amerikanske soldater etter massakrer av sivilbefolkningen under Vietnamkrigen. Det er altså ikke nok for Israel å begå folkemord. De trenger også åpenbart å lage filmer som beskriver deres egne soldater som de virkelige «ofrene» for folkemordet de selv utfører og er ansvarlige for.

Undertrykkerens narsissismeer slik komplett og gjør de egentlige ofrene, palestinerne, til statister i redselskabinettet som de sionistiske bødlene har skapt for dem. De virkelige ofrene i Gaza, blir redusert til «de drepte andre» som statister i det sionistiske traume-narrativet hvor det alltid handler om de sionistiske jødene som de egentlige og genuint ekte ofrene på toppen av offerhierarkiet. Ingen skal gjøre dem rangen stridig som de største ofrene.

Det går en linje fra «I Cried in Gaza» i 2026 og 50 år tilbake i tid til den tidligere israelske statsministeren Golda Meir (1898-1978) som i 1976 uttalte at «vi (israelere) ikke kan tilgi araberne (sionistene omtaler konsekvent palestinere for arabere) for at de tvinger oss (israelere) til å drepe barna deres». Meir ga slik palestinerne i praksis skylden for at israelske soldater måtte drepe dem. Da som nå var det de sionistiske bødlene som ble fremstilt som de egentlige og sanne ofrene. Igjen er straffriheten og ansvarsfraskrivelsen gjennomgående fraværende, juridisk, politisk og moralsk.

Israel er et samfunn i stadig dypere moralsk og menneskelig forfall når israelere drar på folkemords-turisme for på trygg avstand og jublende kunne se at IDF teppebomber Gaza, når israelere (jødiske settlere) på grensen hindrer lastebiler og trailere med nødhjelp for lidende palestinere til å komme inn i Gaza, når de støtter vedtaket om den omstridte og rasistiske dødsstraffloven som utelukkende er rettet mot palestinere og når de poster utallige videoer på sosiale medier som hyller folkemordet og håner palestinske ofre.

For de som virkeliglurer på sinnstilstanden til israelske soldater, kan sjøl se hva de formidler om seg selv og medsoldaters gjerninger på sosiale medier. I enda en av de tusenvis av videoer som israelske soldater legger ut om sine krigsforbrytelser, ofte med et flir og munnen som om de forteller en dårlig vits, filmer en israelsk soldat seg selv mens han sprenger en bygning eid av palestinere i luften. Videoen er hans «gave» til kona. Hun er sikkert stolt av sin mann etter dette for at han «forsvarer» Israel på denne måten og attpåtil som en «gave» til henne. Gaza i ruiner er for øvrig det symbolske uttrykket for en humanisme som har spilt fullstendig fallitt. Og akkurat som de gjorde og fremdeles gjør i Gaza, tar israelske soldater opp videoer av seg selv mens de hånlig plyndrer bombede hjem i Libanon. De føler at de er så straffrie og så hevet over loven, at de kan skryte uhemmet av sine onde handlinger og krigsforbrytelser.

I tillegg til israelernesegne amatørvideoer på sosiale medier er sjangeren med filmer om israelske soldater som skyter og dreper og som etterpå gråter, bare enda en bekreftelse på hvor moralsk og politisk ødelagt det israelske samfunnet i grunnen er blitt. Filmer som «I Cried in Gaza» kan oppfattes som enda et ledd i en sionistisk normaliseringstrategi for lettere å legitimere og akseptere folkemordet. At det er de sionistiske bødlene som er ment å skulle påkalle vår empati og få frem tåren i øyekroken, er uansett en fullstendig skivebom og etisk dissonans så det holder. De gjør folkemordet de utfører om til et eksklusivt narrativ om egen lidelse og smerte over hvor «vondt» det er å måtte drepe.

Andreorienteringeni genuin forstand, synes slik å være fullstendig fraværende. Det er ikke palestinernes lidelser som er i sionistenes fokus. Det er de israelske soldatenes selvpåførte psykiske plager og lidelser av egne krigsforbrytelser det handler om. Det viktigste for israelere og jødiske sionister er narrativet om å være de største og evige «ofrene» ikke skal rokkes ved. Deres følelser og lidelser skal til enhver tid være i sentrum for oppmerksomheten. Filmer som «I Cried in Gaza», skal sørge for nettopp det.