Herold

De fleste av oss ønsker å kunne bo hjemme så lenge som mulig, selv når behovet for tjenester øker. Omgitt av egne ting, minner, lukter, naboer og et godt hverdagsliv. Det er også ambisjonen i «Bo trygt hjemme»-reformen.

Eldre skal få leve gode liv i egne hjem med trygghet, selvstendighet og verdighet. En del kan hver enkelt av oss legge til rette for selv, men kommunen har også et ansvar. For å lykkes må omsorgspolitikken være en integrert del av arealplanleggingen.

Reformen som starteti 2024 og skal vare til 2028, har et tydelig mål å utsette behovet for helse- og omsorgstjenester gjennom forebygging, tilrettelegging og bedre samspill mellom tjenester og pårørende.

Flere innsatsområder pekerretningen på aldersvennlige og levende lokalsamfunn, bedre boliger, kompetente medarbeidere og styrket støtte til pårørende. «»

Bo trygt hjemme er en samfunnsreform. Der løsninger må utvikles på tvers av sektorer. Reformen handler like mye om vei og fortau som om sykehjemsplasser. Det handler om hvor posten leveres, hvor søpla skal hives og hvordan vi skal kunne skaffe oss nødvendige dagligvarer når vi ikke lenger kan kjøre bil.

Flere eldre, færre yrkesaktive og en strammere kommuneøkonomi. Da må vi begynne å snakke om det ansvaret vi selv må ta. Kan vi bo her, og hvordan? Kan Husbanken hjelpe oss med råd og finansiering? Bør vi flytte til et nærmiljø vi kan være aktiv sammen andre eldre eller pårørende?

«Bo trygt hjemme» handler i realiteten altså ikke om 85-åringen. Det handler om oss som er 60 – og 67. Nå må vi ta valg som avgjør hvordan vi kan leve senere. Har vi trapper, snømåking og vedlikehold som kan bli en belastning? Har vi nærhet til folk, tjenester og aktivitet – eller blir vi sittende alene? Vi må stille oss selv noen ubehagelige, men nødvendige spørsmål:

Har jeg riktig bolig for livet som kommer?

Bør jeg flytte mens jeg fortsatt kan velge – ikke når jeg må?

Kan jeg tilpasse boligen jeg har, med støtte fra kommunen eller Husbanken?

Dette er ikke bare private spørsmål. Det er politiske spørsmål. Når «tante på 67» bør tenke gjennom egen bosituasjon, må hun også kunne forvente noe av samfunnet rundt seg.

Hun må kunne forvente at det finnes gode boliger å flytte til. Leiligheter med lys, luft og plass. Med nærhet til tjenester og sosiale møteplasser. Med trygge uteområder som gjør det mulig å gå en tur – også når kroppen ikke er like sterk. Slik er det ikke alltid i dag.

I mange kommuner er det dyrere å kjøpe en leilighet i sentrum enn å bli boende i en enebolig som ikke lenger er egnet. For noen kan et boligbytte også utløse økonomisk risiko, særlig ved samlivsbrudd, dødsfall eller oppgjør med særkullsbarn.

Da blir resultatet ofte at vi blir boende for lenge i boliger som ikke fungerer. Men dette er bare halve svaret, for vi kan ikke løse en samfunnsutfordring med individuelle valg alene.

Skal «bo trygt hjemme»bli mer enn en visjon, må blikket løftes. Arealplanlegging er kanskje det viktigste – og mest undervurderte – folkehelsetiltaket vi har. Når kommunen legger til rette for gode bomiljø, tilgjengelighet, møteplasser og nærhet til tjenester, skapes ikke bare attraktive steder å bo. Vi skaper også de fysiske rammene som gjør det mulig å mestre hverdagen – også når funksjonen svikter.

Dette handler ikke bare om eldre. Det handler om inkludering. Om mennesker med funksjonsnedsettelser. Om ensomhet. Om aktivitet og helse. Når vi planlegger gode steder å bo, planlegger vi samtidig gode liv å leve. Derfor må «bo trygt hjemme» inn i kommunenes planstrategier, boligpolitikk og arealplanlegging.

Det holder ikke med helse- og omsorgstjenester alene. Kommunen din må føre en aktiv boligpolitikk. Utbyggere må bygge boliger folk faktisk kan bo i, ikke bare selge. Det må bygges boliger det faktisk er sol mer enn på St. Hansaften, der det er rein luft, plass til å ha et barnebarn på besøk og friarealer som gjør det mulig å gå en liten tur også når man blir dårlig til beins.

Staten må også bidra med virkemidler som gjør det mulig å velge riktig. Norge trenger flere boliger som folk har råd til. Regjeringen ønsker å få fart på boligbyggingen. Kommunal- og distriktsdepartementet sendte ut brev til alle landets kommuner i fjor høst.

Målet er åsette i gang bygging av 130 000 boliger innen 2030. For å få til dette trenger vi en felles innsats med offentlige myndigheter på lokalt, regionalt og statlig nivå, og med byggenæringen.

Og vi må erkjenne én ting, ikke alle skal på sykehjem. Men noen skal det. De som trenger det, skal få det – med kvalitet, trygghet og verdighet. Til slutt handler det om valg «Bo trygt hjemme» er en god reform, men krevende reform.

Den krever atvi tør å snakke om ansvar og prioriteringer. Om bolig, ikke bare omsorg. Om fellesskap, ikke bare familie.

Bli med i debatten!