Herold

Svein Tyldum har passert målstreken for siste gang. Ei lang og tidvis kraftkrevende femmil er over.

Svein vokste opp på Storenget på Høylandet. Han var nest eldst i en søskenflokk på sju. Storeenget ble etter hvert en samlingsplass for aktive barn og unge. Hver ledig stund, når det ikke var nødvendig med ei hjelpende hånd på gården, ble benyttet til leik og ulike konkurranser.

Svein viste tidlig at han hadde et spesielt talent med ski på beina. På skoleskirenn var det ikke uvanlig at han slo de eldre elevene i «storskolen». Når det ble anledning til å stille i ordinære skirenn rundt om i Namdalen, var Sveins navn som regel øverst på resultatlistene.

Han skal også ha mye av æren for utviklinga av det gode skimiljøet på Høylandet på begynnelsen av 1960-årene. Da han var i militæret, fikk han for første gang gå på ski i ei lysløype. Noe slikt måtte det også gå an å få til på Høylandet, mente han. Sammen med broder Pål og Alf Hammer laget de den første lysløypa i Namdalen.

Svein så også en mulighet for å skaffe penger til drift av løypa. Han solgte reklameplass på lysstolpene, ei ordning som fungerte helt til fylkesfriluftsnemnda satte foten ned. Reklameplakater i naturen ble sett på som forurensning.

Da han tok utdanning i Trondheim, fikk Svein anledning til å måle krefter med de beste langrennsløperne i Trøndelag. Det ga gode resultater og han fikk også Pål med på renn med tøffere motstand enn det som var vanlig i Namdalen.

Brødrenes ambisjoner steg og Svein mente at Jon, Pål og han burde stille et rent brødrelag i NM-stafetten. Debuten i 1965 endte med en fin 8. plass, men den beste prestasjonen for Hållingens stafettlag kom i 1973 da det ble bronsemedalje med Svein Pål og Jardar Sandstad på laget.

Suksessen skulle gjentas året etter, men på en treningstur dagen før stafetten, var Svein så uheldig at han kjørte ut av løypa, kolliderte med et tre og brakk flere ribbein. Yngstebror Gunnar måtte steppe inn. Svein gjennomførte likevel stafetten for andrelaget, på tross av sterke smerter.

Sammen med Pål begynte han som signalbygger. Det skulle utføres flyfotografering i kommunene og det var nødvendig å plassere merker og punkter på de høyeste fjelltoppene. Det ble i løpet av årene mange strevsomme turer med tung oppakking. Ikke minst var det ekstra krevende å ta turene opp til fjelltopper på Vestlandet. Svein og Pål så på jobben som god trening, trening som de i tillegg fikk betaling for.

For familien Tyldum var NM i Skorovatn i 1967 et minnerikt arrangement. Fem søsken stilte til start og Sveins prestasjon under stafetten, ble lagt spesielt merke til. Opp mot 4.000 entusiastiske tilskuere fikk se et forrykende oppgjør mellom Svein og Sprovas Olav Damås på første etappe. De vekslet omtrent samtidig, i teten.

Svein likte best de lange distansene. To åttendeplasser på femmila i NM og en 11. plass i Holmenkollen, er de beste plasseringene i store nasjonale renn. Han deltok også i Vasaloppet en gang og ble i 1972 nest beste nordmann.

Svein var det som kalles «hel ved». Han var bokstavelig talt en bauta. Sporene etter Svein Tyldum forsvinner ikke, selv om snøen i langrennssporet smelter og blir borte hver vår.