Herold

Nylig var Jarlsberg-spaltist Erlend Tiller et klikk unna å søke seg inn på maskinførerkurs. Én ting stoppet ham.

Det begynte med en gravemaskin.Jeg var sju år, og vi hadde akkurat flyttet til Flatåsen i Trondheim. Bydelen var ikke ferdig ennå. Den var knapt nok påbegynt. Overalt var det gule maskiner, store hauger med jord, og menn med hjelm som ropte til hverandre over motorstøyen. Jeg var helt sikker på at vi hadde flyttet til verdens beste sted.

De første to årene gikk jeg på skole i en blokkleilighet mens vi ventet på at den ordentlige skolen skulle bygges ferdig. En slags pedagogisk campingplass der vi lærte å regne og skrive i det som senere skulle bli noens stue. Et klasserom med balkong.

Men det var utenfor det skjedde.Byggeplassene ble lekeplasser på kveldstid. Vi klatret i heisekraner, utforsket uferdige bygg der trappene fortsatt var luftige forslag og rekkverket bare var en fjern tanke hos en fyr på et arkitektkontor. Foreldrene våre hadde – i beste fall – en optimistisk tillit til at vi nok skulle klare oss. Eller kanskje de bare ikke visste hvor vi holdt til om kveldene. 70-tallet var sånn.

Spaltist: Erlend Tiller

Og så var det maskinene.De gule kjempene. Bulldozere som skjøv jorda foran seg som om verden var laget av smør. Gravemaskiner som tok presise jafs av landskapet med en letthet som fikk deg til å tro at alt var mulig, bare du hadde riktig verktøy. Når arbeidsdagen var over, ble de våre. Av og til glemte en anleggsarbeider å låse hytta på bulldozeren. Da kunne du sitte i førersetet, holde i spakene og lage brummelyder mens du latet som om du kjørte den femten tonn tunge maskina. Det var bedre enn julaften, bedre enn bursdagen din. Det var verdens beste leketøy, gulmalt og luktende av olje og diesel.

Nå er jeg voksen.Jeg jobber på kontor. Jeg har møter om møter, strategidokumenter med planverk og kursiv undertekst, og personalutfordringer som stadig muterer til nye varianter av det samme grunnleggende problemet: at folk er folk.

Og når det blir litt mye– når innboksen tar overhånd og kalenderen ser ut som et Tetris-spill som noen åpenbart spiller for å tape – da drømmer jeg om å bli gravemaskinfører.

Til forsvar for folk som gjør dumme ting

Jeg ser det for meg. Jeg setter meg i maskina om morgenen. Skrur på motoren. Heller opp en slurk kaffe fra termosen. Og så graver jeg et hull. Bare det. Ingen strategi. Ingen KPI. Bare: Her skal det være et hull. Og når dagen er over, er hullet ferdig. Det ligger der, pent og presist, og jeg går hjem med termosen under armen. Uten å ta hullet med meg hjem. Det blir liggende igjen på jobben, der det hører hjemme.

Jeg vet jo at jeg romantiserer.At gravemaskinførere også har stress, vonde rygger og sjefer som vil ha hullet litt lengre til venstre. Men i hodet mitt – der alt er mulig og frihet lukter diesel – er det den beste jobben i verden.

En sen kveldstimeher for ikke lenge siden googlet jeg maskinførerkurs. Det var mer tilgjengelig enn jeg trodde. Ikke spesielt dyrt heller. Noen ukers kurs, litt teori, mye praksis. Gravemaskiner. Hjullastere. Bulldozere. Det så ut som en brosjyre fra et parallelt liv. Jeg ble sittende med musen over «Meld deg på»-knappen.

Og tenkte:Hva om jeg faktisk gjorde dette?

Og så lukket jeg nettleseren.

For det gikk opp for meg – der jeg satt i det blå skjermlyset – at hvis jeg tok kurset, og satte meg i en ordentlig gravemaskin, og oppdaget at det var kjedelig, eller vanskelig, eller fullt av de samme frustrerende detaljene som alt annet jeg driver med: hva skal jeg drømme om da?

Den sikreste måten å drite seg ut i egen by på, måtte være å slutte med det

Noen drømmer er for godetil å bli virkelighet. De er ikke feige. De er bare kloke nok til å kjenne sin plass. De hører hjemme i hodet ditt, et sted mellom lunsj og neste møte, der de kan gjøre jobben sin i fred: la deg puste litt.

Men av og til – når det blir litt mye – går jeg en tur forbi et anleggsområde. Stopper. Snuser i lufta etter et blaff av smøreolje og diesel, matjord og blåleire. Og tenker på den gravemaskina fra 1977. Den som bare gravde.

Hullet lå der da den var ferdig. Ingen rapport. Ingen evaluering.

Bare et hull.