Herold

Vi snakker ofte om distriktene som ryggraden i Norge – men ryggrader må brukes, ellers svekkes de.

I dag står vi i en situasjon der det blir stadig vanskeligere å få folk til å bo og jobbe utenfor de største byene. Samtidig har vi et av våre viktigste verktøy for boligpolitikk, Husbanken – men rollen den spiller i dag er smalere enn det landet vårt trenger.

I dag brukes Husbanken i stor grad til å hjelpe dem som ikke får lån i ordinære banker. Det er en viktig oppgave. Den bidrar til at flere får muligheten til å eie eller leie et trygt hjem, og den fungerer som et sikkerhetsnett i boligmarkedet.

Men det er ikke nok.

For utfordringen vi står overfor nå handler ikke bare om å hjelpe de som faller utenfor boligmarkedet. Den handler om at store deler av landet faller utenfor utviklingen. Mange distriktskommuner sliter med å tiltrekke seg folk. Arbeidsplasser finnes, naturressurser finnes, muligheter finnes – men folk flytter ikke dit.

Hvorfor? Fordi risikoen oppleves som for stor. Fordi boligmarkedet er usikkert. Og fordi forskjellene er så tydelige:

I sentrale strøk blir én krone brukt på bolig ofte sett på som en investering – noe som gir avkastning over tid. I distriktene er virkeligheten en annen. Der kan én krone investert i bolig i praksis oppleves som halvert i verdi. Det gjør noe med viljen til å satse. Det gjør noe med tryggheten folk trenger for å ta valget om å flytte.

Samtidig vet vi at det ikke alltid har vært slik. På 70-tallet vokste en hel generasjon opp i det som ble kalt Husbankhus. Det var boliger gjort mulig gjennom en aktiv og målrettet statlig boligpolitikk. Husbanken var ikke bare et sikkerhetsnett – den var et verktøy for å bygge landet, for å skape lokalsamfunn og for å gi folk trygghet til å etablere seg, også utenfor de største byene.

Og vi ser kontrastene tydelig i dag. Ta Narvik kommune som eksempel. Det er en kommune som rommer hele spekteret av boligmarkedet. I Narvik sentrum kan eiendommer selges til takst – og ofte over. Samtidig, i Kjøpsvik, kan verdien på et hus være så lav at det i praksis ikke er mulig å få finansiering til nødvendige utbedringer. Resultatet er at boliger blir stående og “råtner på rot”, ikke fordi folk ikke vil bo der, men fordi systemet ikke legger til rette for det.

Derfor trenger vi en ny versjon av Husbanken.

En Husbank som fortsatt tar vare på det boligsosiale ansvaret – men som også brukes mer aktivt som et distriktspolitisk verktøy. En bank som ikke bare hjelper dem som ikke får lån, men som også gjør det lettere for flere å velge distriktene.

Hva betyr det i praksis?

For det første: sterkere insentiver for å bygge og kjøpe bolig i distriktene. Det må bli billigere og tryggere å satse utenfor byene. Bedre lånebetingelser og målrettede tilskudd kan redusere risikoen for dem som vil flytte.

For det andre: koble bolig og arbeid tettere sammen. Vi kan bruke Husbanken i samarbeid med næringsliv og kommuner, slik at det å ta en jobb i distriktene også gir konkrete fordeler i boligmarkedet.

For det tredje: satse på fleksible boligformer. Ikke alle flytter permanent med en gang. Derfor må vi legge til rette for pendlerboliger, prøvebosetting og løsninger som gjør det enklere å teste livet i distriktene.

Og for det fjerde: gi kommunene større handlingsrom. De vet hvor behovene er størst. Husbanken bør være en fleksibel partner som åpner for lokale løsninger.

Dette handler ikke bare om boligpolitikk. Det handler om hvordan vi ønsker at Norge skal utvikle seg. Skal vi ha levende lokalsamfunn over hele landet – eller skal vi akseptere at mer og mer samles i byene?

Husbanken kan være en nøkkel til å snu utviklingen. Men da må vi utvide rollen. Fra å være et sikkerhetsnett for noen – til å bli et verktøy for vekst i hele landet.

For hvis vi mener alvor med at hele Norge skal tas i bruk, må vi også gjøre det mulig å bo der.