Herold

Krigsfrykt må forstås som en reell belastning, ikke bare noe folk håndterer på egen hånd.

Som veteran og tillitsmann for internasjonale krigsveteraner har jeg sett dette utallige ganger. Ikke som en slags teori, men i mennesker og samfunn som trodde de hadde kontroll. For eksempel i Ukraina før fullskala krigen kom, i deler av Midtøsten, på Balkan, i flere land både i Nord Afrika og land i Sentral Afrika startet det ikke med bomber. Det startet med uro, med usikkerhet og med en gradvis endring i hvordan folk så på hverandre.

Det er denne utviklingen jeg nå gjenkjenner i Norge.

Krigsfrykt er ikke bare en reaksjon på det som skjer der ute.Den virker her hjemme. Den setter seg i kroppen, i tankene og i relasjonene mellom mennesker. Den gjør oss mer urolige, mer slitne og mer på vakt. Dette er ikke nødvendigvis synlig i statistikk, men det merkes i hverdagen.

Det farligste er at det skjer stille.

Folk sover dårligere. Tålmodigheten blir kortere. Små uenigheter vokser raskere. Samtidig skjer noe mer alvorlig. Frykten begynner å vende seg innover i samfunnet. Meningsforskjeller hardner til. Uenighet tolkes som trusler. Tilliten mellom mennesker svekkes.

Dette er hvordan polarisering begynner.

Jeg har sett det samme mønsteret i andre land. Først blir tonen litt skarpere. Så forsvinner nyansene. Til slutt oppstår det fronter hvor folk ikke lenger forsøker å forstå hverandre. Når det skjer, er mye allerede tapt.

Norge er ikke immun mot dette.

Tvert imot er vi avhengige av tillit. Når den svekkes, svekkes også noe av det viktigste vi har som samfunn. Og det skjer nå, gradvis, uten at vi snakker nok om det.

Helsevesenet er i liten grad rigget for å møte denne typen belastning. Systemet håndterer kriser og diagnoser, men ikke en befolkning som langsomt blir mer urolig og mer splittet uten at det kan måles tydelig. Mye av det som nå skjer, blir derfor stående uadressert.

Det merkes særlig hos barn og unge. Jeg husker et øyeblikk som sier mer enn mange analyser. Min egen datter så på meg med frykt i blikket og spurte: "Pappa blir det krig?"

Det spørsmålet viser at noe allerede har flyttet seg. Frykten er ikke lenger bare i nyhetene. Den er blitt en del av hvordan også barn forstår verden.

For voksne skjer det samme, men mer skjult. Relasjoner blir mer anspente. Samtaler hardere. Folk trekker seg unna eller går mer i konfrontasjon. Begge deler er tegn på det samme. Et samfunn under psykisk press.

Dette er en utvikling som forsterker seg selv.Frykt skaper polarisering. Polarisering skaper mer frykt. Over tid kan det svekke det som holder oss sammen.

Dette er ikke et hypotetisk scenario. Det er et mønster jeg har sett flere ganger.

Norge har fortsatt muligheten til å stoppe denne utviklingen. Men det krever at vi tar den på alvor. Krigsfrykt må forstås som en reell belastning, ikke bare noe folk håndterer på egen hånd.

Hvis vi overser dette, risikerer vi at den mentale beredskapen allerede er svekket før en eventuell krise oppstår.