Herold

Nord-Norge har altfor lenge blitt nedprioritert i samferdselspolitikken. For oss som bor i Finnmark, Troms og Nordland er ikke transport et spørsmål om komfort – det er helt avgjørende for hverdagsliv, næringsliv og beredskap.

Transporttilbudet dekker ikke behovene. Flyrutene – særlig tilbudet fra Widerøe – er livsnerven i nord, men rutetilbudet er ikke godt nok tilpasset verken folk eller næringsliv. For mange er fly ikke et valg, men en nødvendighet for å få hverdagen til å gå opp.

Ferge- og hurtigbåttilbudet er langt unna det lokalbefolkningen og turistene må kunne forvente. Ventetiden mellom avgangene er ofte urimelig lang – i enkelte tilfeller opp mot seks til sju timer. Dette hemmer både mobilitet og verdiskaping.

Busstilbudet er mange steder mangelfullt eller fraværende. E6 er altfor ofte stengt, og når hovedåren stenger, blir både folk og gods stående uten reelle alternativer. Samtidig har fylkesveiene et betydelig vedlikeholdsetterslep.

Jernbanen stopper i Bodø. Hurtigruten har ofte ikke tilstrekkelig kapasitet for gods. Langs kysten er behovet stort for investeringer i moloer og havneanlegg. Dette er kritisk infrastruktur for både fiskeri, eksport og beredskap.

Vi lever i en mer urolig og farlig tid enn på lenge. Beredskap og sikkerhet står høyt på dagsorden nasjonalt – men det virker ikke som alvoret gjelder Nord-Norge i samme grad.

For hva skjer når veier stenges, fly ikke går og båtforbindelser er for få? Hva skjer når samfunn isoleres i timevis – eller i verste fall dager? Hvordan skal vi håndtere kriser, sikre forsyninger og ivareta tryggheten til folk, dersom infrastrukturen ikke fungerer?

Samferdsel i nord er ikke bare et spørsmål om utvikling – det er et spørsmål om nasjonal beredskap.

Og beredskap handler også om energi. Miljø er viktig, men vi må ha tankanlegg for drivstoff i hele landet – også i nord. Uten sikre drivstoffleveranser stopper både transport, beredskap og næringsliv opp.

Samtidig bør det være en selvfølge at Norge legger til rette for aktivitet og produksjon i nord, også innen olje og gass. Ressursene finnes her, kompetansen finnes her, og behovet for verdiskaping og tilstedeværelse er stort.

Det er vanskelig å få til utvikling i nord uten at staten er med. Avstandene er store, markedene små og kostnadene høye. Nettopp derfor må staten ta et større ansvar.

Likevel er viljen til å prioritere Nord-Norge for svak. På Stortinget er det altfor få partier som faktisk vil satse på landsdelen. Behovene er kjent. Utfordringene er dokumentert. Men handlingen uteblir.

Folk er lei nå.

Vi er lei av å bli nedprioritert. Lei av å måtte kjempe for helt grunnleggende infrastruktur. Lei av løfter som ikke følges opp.

Nord-Norge er ikke en utkant. Det er en landsdel med enorme ressurser, strategisk betydning og mennesker som vil bidra.

Men da må vi bli tatt på alvor.

Vi vil bli sett.

Vi vil bli hørt.

Og vi forventer handling – nå.