Herold

Det sies at etter hundre år, eller så, er alt glemt, men det finnes likevel gode, dagsaktuelle grunner, til å reflektere rundt svunne tiders historie, og det ingen bestrider tidligere har hendt, versus nåtid.

I forbindelse med den siste tidens rørelser globalt, har også debatten rundt norsk og regional sikkerhet blusset opp, aller lengst nord i landet.

Selv om mye av det som nå skjer på frontene, internasjonalt, i relativt fjerne himmelstrøk, kan sies å være initiert i den vestlige sfære, rettes likevel blikket og pekefingre østover.

Dette trusselbildet er, vel å merke, ingen nyvinning i grunnen, så langt der ifra, men baserer seg på en vestlig idé om hvilke landområder som, i østslavisk perspektiv, kan anses attråverdige å annektere.

Denne ideen, har dessuten, tidligere i historien, vist seg nokså skjebnesvanger for Finnmarks del: Denne uken, passerer en 9. april, og da rettes gjerne blikket 80–90 år tilbake i tid, den gang Norge selv ble gjenstand for en okkupasjon, som strakte seg over flere år.

Min mamma, som for lengst har vandret hen, var bare 2 år gammel, da familien hennes flyktet opp i fjellene fra tyskernes brutale tvangsdeportering, i forbindelse med at okkupasjonsmakten satte hjemstedet deres, Gamvik, samt store deler av fylket for øvrig, i brann, høsten 1944.

Ved siden av gården deres, hadde tyskerne, på sitt sedvanlige vis, den gang, bygget et større kystartilleri-anlegg i berget, som også ble demontert/ødelagt og etterlatt med sprenglegemer.

Bakteppet for det hele, var okkupasjonsmaktens angivelige ønske om å eliminere Finnmark fra Sovjets grep, ved å forsøke å utslette alle spor av sivilisasjon, i forkant av «bolsjevikenes» forespeilede invasjon.

Nå gikk det vel ikke helt som tyskerne forfektet, selv om deres igangsatte flammers ødeleggelser, var abnorme, relativt sett.

Etter alle solemerker, var Finnmark, som en avsidesliggende og sparsomt utviklet og befolket region, i den absolutte utkanten av Vest-Europa, ansett å være et lett bytte for denne type strukturell utradering/vandalisme; men det er samtidig verdt å merke seg at frigitte dokumenter, gjort kjent i nyere tidsalder (anno 2005), stadfestet hvordan Gerhardsen-regjeringen, ved daværende forsvarsminister Jens Chr. Hauge, allerede i 1951, la strengt hemmeligstemplede planer om å gjenta tyskernes nedbrenning og tvangsdeportering, ved en eventuell ny krig; en sann påminnelse om at 1900-tallets tilbøyelighet for tvang, brutalitet og vandalisme, favnet langt bredere enn det en gjerne liker å tro.

Av vestlige stormakter, var heller ikke tyskerne helt alene om større ødeleggelser i Finnmark under forrige verdenskrig: Britene torpederte i 1941 det sørgående hurtigruteskipet DS Richard With, ved Rolfsøya, i leia fra Honningsvåg til Hammerfest; et angrep som tok livet av over hundre, de fleste dem norske sivilister, inkludert min mammas bestemor.

Gransker en britenes handlinger her til lands, både den gang og enda lenger tilbake i historien, finner en mye som de neppe er særlig stolte av i dag.

I 1809 gikk de i land i Hasvik på Sørøya og plyndret vilt, ikke engang inventaret i kirken ble spart, like etter angrep de Hammerfest, som deretter ble tilsvarende vandalisert, og året etter, sto Kjelvik, på østsiden av Magerøya, for tur. Den gang var Norge fortsatt en marionettstat, underlagt dansk makt, og samtiden var sterkt preget av de såkalte Napoleonskrigenes fronter og stadig skiftende konstellasjoner.

Britene hadde, et par år tidligere, angrepet København og konfiskert hele den dansk-norske marines flåte, i frykt for at flåten kunne komme i Frankrikes hender, tross dansk-norsk nøytralitet; og plyndringene i Finnmark, kan sees på som en del av det nokså komplekse etterspillet som fulgte, som satte den gamle kystnasjonen Norge samt Finnmark, i en vanskelig og svært utsatt posisjon.

Ved freden, i 1814, forsøkte også Norge å løsrive seg og bli selvstendig, men manglet støtte fra rådende og seirende stormakter, og var tvunget til godta seierherrenes nye unionsløsning med Sverige, i stedet, etter å ha blitt nedkjempet i en ambisiøs, men tilsynelatende fånyttes militær konfrontasjon mot svensk overmakt, på sensommeren, samme år.

Deretter fulgte, som kjent, over 90 år med påtvunget union med svenskene, der utbrytertrangen glødet hele veien, for Norges del.

Om en trekker fra tiden med tysk okkupasjon, i årene 1940-1945, har bare Norge og Finnmark bare vært fritt og selvstendig i om lag 116 år, i nyere historie. I hvor stor grad dagsaktuelle avtaler og bånd, av utenrikspolitisk art, deriblant tilstedeværelse av amerikanske styrker/baser/forsvarsstruktur på norsk jord, er fullt ut forenlig med definisjonen, fritt og selvstendig, hefter det likevel en viss uenighet om, avhengig av hvem en spør.

Hvorvidt Finnmark atter vil kunne bli direkte hundset med av stormakter, slik en har sett gjentatte ganger tidligere i historien, gjenstår å se. Hvilke himmelretninger offensivene eventuelt måtte ha sitt utspring, likeså.

Det er, i dag, heller ikke mange tidsvitner igjen fra sist gang det virkelig gikk en kule varmt, på hele den nordlige halvkule, men i mine yngre dager, møtte jeg på flere som hadde bevitnet det hele, og som fortsatt levde, den gang da.

Mange av dem, var svært opptatt av at framtidige generasjoner ikke må glemme hva som faktisk hendte tilbake i krigsårene.

Tyskerne var mesterlig i sin propaganda, det er de fortsatt, britene og amerikanerne likeså. Populærkulturelle og til dels populærvitenskapelige produksjoner med tematikk fra andre verdenskrig, er fortsatt storindustri, men disse kverner gjerne rundt mytene, hegner om glorete glansbilders opphaussede kontraster, samt hopper glatt over mange av nyansene og paradoksene tidsvitnene, på sin side, lavmælt kunne berette om.

Finnmark, og Norge for øvrig, har opp igjennom historien erfart vestlige stormakters sanne ansikt; mye av det som aldri ble, eller blir, promotert på den røde løper; gjemt i mørket bak propagandaens plettfrie glans og brede penselstrøk: Likevel finner en i dag forbausende liten grad av motforestillinger, i samtiden, overfor ulike vestlige interesser, samt deres eventuelle, latente, illegitime strategier på norsk jord.

Mange har i de seneste årene også brukt blodsutgytelsene på slagmarkene i Ukraina som referanse for tradisjonelle vestlige fiendebilders sannhetsgehalt og relevans i nåtid, også hva gjelder norske forhold, både nasjonalt og mer regionalt. Utfordringen med denne vinklingen, er at Norge og Ukraina har heller lite til felles, både i samtid og fortid; så vel kulturelt, geografisk som strukturelt; konflikten som utspiller seg der, som er nokså mangefasettert og dypt innvevd, med nerver og tråder generasjoner tilbake i tid, lar seg dermed vanskelig overføre til norske forhold, selv om enkelte iherdig forsøker å få det til å ligne.

Historisk sett, for Norges del, i hvert fall hva gjelder nyere historie, har vel ingen gjort større skade for Norge og Finnmark, enn regimer tilhørende, det en gjerne definerer som, vår egen banehalvdel; nasjoner og kulturer solid plantet i den vestlige sfære.

Vel å merke, hva gjelder 2. verdenskrig, så bombet Sovjet flittig i deler av Finnmark, noe som også medførte at flere sivile liv samt strukturer gikk tapt. men i samme periode, mistet også tusenvis av krigsfanger, av sør- og østslavisk opprinnelse livet, i fangeleirer, fangetransport og tvangsarbeid på norsk jord. Sovjet var også svært instrumentale i frigjøringen av Finnmark, når den tid kom; og de viste, i den forbindelse, samt i etterkant, heller ingen særskilt interesse for å bli værende, så bildet som tegnet seg, var nokså sammensatt.

Det begynner å bli noen år siden Sovjetunionen gikk i oppløsning nå, og Russland, anno 2026, er en relativt juvenil konstruksjon. Samtidig, er dagens Russland til dels tuftet på ruinene og konturene av en gammel supermakt, som i liten grad, generelt, pleide å være særskilt offensive mot nabolandet Norge.

Skulle en begi seg inn på å lære av historien, og det en tidligere har erfart av fremmede makters handlinger på norsk jord, burde aktsomheten, ideelt sett, være stor, uansett himmelretning.

Menneskehetens evne til å lære av det som er tilbakelagt, har dog blitt problematisert og satt spørsmål ved, utallige ganger, opp igjennom historiens løp.

Historiens tendens til å gjenta seg, er, på den annen side, langt fra like bestridt.