Herold

Bildet av jorda som går ned bak månekanten, tatt av Artemis-mannskapet, burde være obligatorisk pensum for alle med fingeren på en avtrekker eller en atomknapp i kofferten.

I disse dager ferdes NASAs Artemis II gjennom det dype mørket mellom jorden og månen. Om ikke lenge skal sonden Europa Clipper starte sin ferd mot Jupiters måne Europa. Der nede, under 20 kilometer med frossent vann, ligger et hav som kan inneholde svaret på menneskehetens eldste spørsmål: Er vi alene? Og om få år kan vi kanskje sende mennesker til Mars. Det er en teknologisk bragd som burde fått oss til å kollektivt holde pusten.

I stedet holder vi pusten av en helt annen grunn.

Mens vi har utviklet evnen til å sende roboter til andre verdener, har vi dessverre beholdt impulsene til en territorial sjimpanse. Vi sitter i 2026 med fingrene på avtrekkeren i forskjellige bunkere på kloden, styrt av ledere som Putin og Xi, som måler storhet i antall kvadratkilometer de kan kontrollere på denne lille steinplaneten vi disponerer. I Midtøsten flyr bombene i alle retninger, og i Iran fortsetter et fanatisk regime å plaffe ned sin egen befolkning i titusentall. Det er rett og slett ganske trasig. Vi bruker vår mest avanserte intelligens på å utvikle våpen for å ødelegge ting på jorden.

Det mest tragiske er at vi kriger om smuler. Vi fører blodige konflikter over olje, gass og sjeldne metaller, mens de samme ressursene finnes i uendelige mengder over hodene på oss.

Mellom Mars og Jupiter svever asteroiden 16 Psyche. Den består av så mye jern, nikkel (og kanskje gull) at den alene er verdt mer enn hele verdensøkonomien – svimlende 10 kvintillioner dollar, et tall som er så stort at det nesten ikke gir mening. På månen ligger det nok Helium-3 til å dekke jordas energibehov med ren fusjonskraft i tusenvis av år. Det er teoretisk, siden vi fortsatt mangler teknologien til å kunne gjøre dette effektivt, men potensialet er enormt. Og på Europa, månen vi snart skal utforske, finnes det mer vann enn i alle jordas hav til sammen.

Likevel velger vi å bruke tusen ganger mer på å perfeksjonere metoder for å drepe hverandre over olje og land, enn vi bruker på å sikre vår arts fremtid blant stjernene. Det er som om vi slåss til døden over en tørr brødskalk, i stedet for å prøve å lage nøkkelen til å låse opp et helt enormt potensial.

Hvorfor er vi sånn?Svaret ligger nok i vår «default-innstilling». Vi er evolusjonært programmert for kortsiktig overlevelse, ikke galaktisk utvidelse. Vi tenker på ferien i sommer og om vi skal ha taco til middag. Naturen har i millioner av år belønnet de som fant mat i dag, ikke de som lurte på om vi kan kolonisere Mars om tre tiår. Denne biologiske bagasjen gjenspeiles i våre budsjetter: Mens USA pøser enorme summer inn i forsvaret og ber om ytterligere militære bevilgninger i disse dager, må NASA nøye seg med skarve 0,5 % av budsjettet. Og det blir en evig spiral, ettersom vi (ofte med rette) er bekymret for naboen, som for eksempel situasjonen Europa står i med Russland for øyeblikket. Verdens ledere tenker dessverre altfor smått, og spiralen fortsetter. Man skuler på hva naboen har og hva man kan ta fra han.

Mye kan sies om Jeff Bezos og Elon Musk, men dette er i alle fall folk som har store ambisjoner på vegne av menneskehenten. Musk er svært optimistisk med tanke på å kolonisere Mars, og hans selskap SpaceX er i ferd med å utvikle raketter som gjør romfart mye mer tilgjengelig. Gjennom selskapet sitt, Blue Origin, har Jeff Bezos planer om å bygge infrastruktur til verdensrommet og ser for seg at millioner av mennesker på sikt skal bo og arbeide i rommet. Dette er folk som ikke trenger å bekymre seg for å vinne valg, og derfor kan ha mer langsiktige ambisjoner.

Men når de som styrer verdens budsjetter tenker så kortstiktig, er det klart at vi befinner oss i menneskehetens «teknologiske ungdomstid». Vi er smarte nok til å se avgrunnen, men foreløpig ikke smarte nok til å snu oss bort fra den. Hvis vi til slutt ender opp som et lag med radioaktivt støv etter at en verdensleder trykker på den katastrofale knappen, vil det være fordi vi prioriterte kortsiktig gevinst. Om vi i stedet hadde fokusert på at energien som driver en atombombe, er den samme energien som kunne tatt oss til andre verdener og utnyttet de enorme ressursene som er tilgjengelig, kunne vi nådd utrolig mye lengre.

Vi trenger ikke ledere som bare tenker på neste valg eller neste erobring. Vi trenger ledere som forstår at jorda ikke er et sjakkbrett hvor brikker skal flyttes rundt, men en skjør oase i et enormt univers. Det er på tide at vi slutter å slåss om plassen i sandkassa og heller begynne å bygge stigen som tar oss ut av den.

Det psykologiske skiftet astronauter opplever når de ser jorden fra verdensrommet beskrives som en overveldende følelse av enhet og en erkjennelse av hvor skjør og sårbar planeten vår egentlig er. Det omtales ofte som «Overview Effect».

Derfor burde bildet av jorda som går ned bak månekanten, tatt av Artemis-mannskapet, være obligatorisk pensum for alle med fingeren på en avtrekker eller en atomknapp i kofferten. Derfra ser man ingen landegrenser, ingen ideologier og ingen hellige kriger. Man ser bare en enslig, blå kule i et endeløst mørke.