Herold

Hvem er skolen til for? Spørsmålet burde være unødvendig å stille, men etter en sak som nylig er blitt omtalt i media hvor en ansatt som er en del av skolens ledelse og som har utøvd vold mot sårbar elev får beholde jobben, tvinges vi til å se sannheten i øynene: I Kvinesdalskolen veier stillingsvernet for voksne tyngre enn barns rett til trygghet! Foreldreme har selv stått åpent frem om hvem de er og hvilken kommune det gjelder. Det er alment kjent at det er foreldrene selv som måtte politianmelde den ansatte for vold mot sønnen. Kommuneledelsen satt stille med foldede hender i båten og sto ikke opp mot uretten som ble begått mot eleven! Feiginger kalles det!

Når offeret i tillegg er et barn med utviklingshemming – et barn som mangler verbalt språk for å fortelle om overgrep, og som er totalt prisgitt de voksnes omsorg – blir svikten total.

Opplæringsloven vs. Arbeidsmiljøloven

Vi har en opplæringslov som i § 12-2 slår fast at alle elever har rett til et trygt og godt skolemiljø. Dette er ikke en veiledning; det er en individuell rettighet. Likevel ser vi at når en ansatt krysser den absolutte grensen og utøver vold, møter kommunen og skoleledelsen en mur av juridiske hindre i arbeidsmiljøloven.

"Det er et paradoks at en institusjon bygget for å beskytte og utvikle barn, ender opp med å bli en arena der overgriperens karrierevei beskyttes strengere enn barnets mentale og fysiske helse."

En skjev maktbalanse

En ansatt som begår vold mot en elev med utviklingshemming, har ikke bare begått en tjenestefeil; vedkommende har demonstrert en total mangel på egnethet for yrket. På generelt grunnlag ser en likevel ofte følgende mønster utfolde seg ved slike saker:

Lange suspensjonstider: Mens saken utredes, lever barnet og foreldrene i frykt for at den ansatte skal komme tilbake.

Omplassering fremfor oppsigelse: Man flytter problemet i stedet for å fjerne det, som om tilliten kan gjenopprettes med en ny kontorplass eller en annen klasse.

Vektlegging av sosiale hensyn: Domstoler og personalavdelinger legger ofte stor vekt på konsekvensene en oppsigelse har for den voksne, mens barnets traumer og rett til inkludering blir en sekundær fotnote.

Trygghet er ikke forhandlingsbart

For et barn med utviklingshemming er forutsigbarhet og trygge relasjoner selve fundamentet for læring. Når dette fundamentet knuses av vold, er skaden ofte irreversibel. At rettssystemet da velger å verne om den voksnes "rett til arbeid" fremfor barnets "rett til livsutfoldelse", er en moralsk fallitt.

Vi kan ikke ha et system der terskelen for å fjerne farlige voksne er så høy at barna blir de som må bære kostnaden. Stillingsvernet skal beskytte ansatte mot vilkårlighet og usaklighet – det skal aldri fungere som en fripass for vold mot samfunnets mest sårbare. I saken om " Jens" på gutterommet ble den ansatte som utøvet volden ikke umiddelbart suspendert fra stillingen og sent på jenterommet mens saken ble undersøkt, men premiert av Kvinesdal kommune med å få betalt utdannelse med 30 studiepoeng i spesialpedagogikk!

Det er på tide å snu prioriteringene. Barnets beste må ikke bare være en vakker formulering i festtaler i Kvinesdal kommune, men det styrende prinsippet i hver eneste personalsak som involverer vold i Kvinesdalskolen!