Herold

I dag mistet vi ikke bare løpeturen. Vi mistet det trygge friminuttet.

Jeg tenkte på det senest i går, da jeg tok min faste joggerunde rundt Sørumjordet i Lillestrøm, og det var iøynefallende mange damer som var ute i samme ærend, hvor fint det er å ha et slikt trygt turområde et steinkast fra der man bor.

Jeg sendte til og med snap til en kollega som bor på Bjørkelangen, om at det faktisk går an å finne roen i denne byen også.

Mann siktet for voldtektsforsøk: Nekter for at han ville voldta

Alle kvinners mareritt

12 timer senere ble denne idyllen revet i stykker da alle kvinners mareritt utspilte seg i et like vakkert turområde på andre siden av byen. Slik man ser i amerikanske skrekkfilmer, at kvinner blir overfalt på joggetur i lysningen.

I løpet av minutter fikk jeg meldinger av sjokkerte venninner. Flere av dem hadde løpt i samme område i går kveld, en av dem til og med i dag tidlig like etter at det tragiske skjedde. Det kunne vært hvem som helst av oss.

Reaksjonene våre er preget av sinne naturlig nok, men det aller verste er, at det under der ligger en redsel. «Nå må vi jogge sammen». «Nå tør jeg ikke løpe runden min alene lenger». Slik lød meldingsutvekslingene.

Vi mister friminuttet vårt

Den lille timen vi kvinner har i løpet av en dag, den ene timen hvor vi kanskje er for oss selv, hvor tankene flyr og kroppen får svette ut og nullstille seg, skal altså nå bli preget av et konstant behov for å se seg over skulderen. For å sjekke ut hvem de skrittene som kommer bak deg tilhører. Vi mister ikke bare en løpetur, men friminuttet vårt.

Det verste er at de skrittene ofte tilhører helt uskyldige menn som er ute i akkurat samme ærend som oss. Nå får de et mistenkelig slør over seg alle sammen, kun på grunn av en annen manns ugjerning. De mennene blir tatt med i dragsuget av menn som ikke veit hvordan de skal behandle kvinner.

Turgåere ved Nebben i sjokk: – Skikkelig ekkelt!

Kollektivt tap av frihet

Dette handler om det kollektive tapet av frihet som skjer når kvinner ikke lenger tør å bruke byen sin alene. For når en kvinne blir overfalt i Lillestrøm, endres tilværelsen for oss alle.

Men vi skal ikke måtte organisere oss i grupper for å tørre å bruke turstiene. Vi skal ikke måtte bytte ut podkaster på øret med en konstant lytting etter farer. Lillestrøm skal være en by der vi kan finne roen – ikke en by der vi løper med hjertet i halsen.

I dag stoppet kanskje hundrevis av damer å jogge. Men vi skal pokker ikke la dette bli den nye normalen.

Så snør atter skoene, søstre, for det er ikke vi som skal gjemme oss. Selv om vi denne kvelden ikke løper for gleden, men for at frykten ikke skal vinne.

Her søkte politihelikopteret: – Skal ha forsøkt å gjemme seg

Reels i sak