Herold

Fokuset må vris tilbake fra rettigheter til at når samfunnet tar ansvar fra vugge til grav, følger det med en plikt til å bidra tilbake.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Nesten alle innenfor det brede sentrum er enige i at populismen er en alvorlig samfunnstrussel.

Det ingen av oss derimot får til, er å lage et troverdig alternativ: altså en ny, helhetlig, samfunnsbærende styringsmodell for alle.

Både liberalismen og populismen har skapt en aversjon mot forpliktelse.

Vi står derfor nå i stillingskrig mellom en voksende populisme og de gjenværende restene av de siste tiårenes definerende liberalisme, som jeg tror vil vare helt fram til noe går av med seieren – noe som fort verken kommer til å være særlig liberalt eller demokratisk.

Med mindre vi finner et alternativt svar.

Hva har tidligere kommet til unnsetning når systemer har stått for fall og kaos truet? Den tyske sosiologen Andreas Reckwitz definerer et paradigme som det beste helhetlige settet av løsninger på samtidens sosiale, kulturelle og demokratiske problemer. Det blir etter hvert dominerende, fram til det skaper nye problemer det selv ikke lenger klarer å løse – og derfor må erstattes. Etter en periode med uro oppstår så et nytt paradigme.

Etterkrigstidens korporative sosialdemokrati var et slikt paradigme. Det leverte sterke oppgangstider med små forskjeller innenfor en bred middelklasse, kombinert med kulturell enhetlighet, sterkt fokus på nasjonalt samhold, og høy demokratisk deltakelse. Men til slutt skapte også dette paradigmet problemer det ikke hadde løsninger på. Økonomisk stagnerte den fordistiske industrialismen, og kulturelt opplevde flere samfunnet som konformt og trangt.

Dette ble avløst av det Reckwitz kaller den åpnende liberalismen, med dereguleringer i økonomien og større vekt på sosial frihet og rettigheter for individer og grupper. Det løste reelle problemer, men til slutt skapte det igjen nye: økonomisk gikk nyliberalismen for langt og skapte sosiale skiller som stadig øker, mens kulturell venstreliberalisme har sklidd ut i et usunt og narsissistisk fokus på rettigheter framfor plikt og en gruppebasert identitetspolitikk.

Det tydeligste svaret på dette, siden midten av 2000-tallet, har vært populismen – med stor appell til dem som, med gode grunner, er skuffet over styringspartiene. Den er god på å identifisere problemer, men kan likevel ikke bli et nytt paradigme, siden dens løsninger er grunnleggende basert på «oss mot dem». Et levedyktig paradigme må kunne gi svar for alle.

Hvilke alternativer har vi?

Vi kan ikke ta en tidsmaskin tilbake til 1950. Vesten har gått over i en postindustriell økonomi der langt mer av verdiskapingen er basert på tankekraft og immaterielle verdier, og vi lever i varig endret demografi etter stor innvandring.

Samtidig er det åpenbart for meg at mange pendler må reverseres. De aller viktigste diskusjonene er for meg følgende:

Vi trenger mer anerkjennelse. Samfunnet preges av voksende gap både økonomisk og kulturelt. Det må utjevnes. Vi kan imidlertid ikke utdanne alle opp til samme formelle nivå. Anerkjennelsen må derimot knyttes til yrker og funksjoner som finnes i dag (og samfunnet trenger). Økonomisk utjevning er heldigvis enkelt politisk (dersom viljen finnes). Den kulturelle biten er mye vanskeligere, i et samfunn drillet i meritokrati og eksepsjonalisme, der «middel­mådighet» ofte gjøres til skam.

Vi trenger kulturell samling. Innvandring og identitetspolitikk har skapt permanente utfordringer i tidligere mer enhetlige kulturer. Vi trenger inkluderende fellesskap for alle, men med klare krav til deltakelse og bidrag. Alle grupper – fra trossamfunn til transaktivister og høyreidentitære – må sette det store fellesskapet først, og gruppeidentitet sekundært. Vi skal ikke skape kulturell ensretting, men derimot felles rammer, med rom for mangfold innenfor disse.

For det tredje må vi tilbake til det gjensidige. Både liberalismen og populismen har skapt en aversjon mot forpliktelse. Fokuset må vris tilbake fra rettigheter til at når samfunnet tar ansvar fra vugge til grav, følger det med en plikt til å bidra tilbake. Og når Norge tar imot mennesker på flukt, må forventningen være integrasjon i språk, kultur og arbeidsliv – ikke å opprettholde parallelle normer. Først yte – så nyte.

Og: hvilke fellestjenester bør egentlig være varer på et marked? Er noe for viktig til å bli styrt av konkurranselogikk? Hva får vi ut på lang sikt av å skape vinner- og taperskoler? Hva er effektene når folk må betale privat for å skaffe seg tilfredsstillende helsetilbud eller grunnleggende sikkerhet? Bør vi i større grad organisere energi, bolig, helse og utdanning som fellesgoder alle kan stole på, også i kriser?

Vi må finne løsninger for regulering av digital plattformmakt, hyperpolitikk og mangel på felles offentlighet, og ikke minst miljøpolitikk.

Det krever at diskusjoner om for eksempel klima eller vaksiner tas tilbake til politisk nøytrale og kunnskapsbaserte arenaer. Alle som kjemper for sin sak må være mer villige til å slippe flere inn i løsningsfokuserte samtaler – selv om man er uenige på andre områder.

Hvilken rolle kan sentrumspartier som mitt Venstre spille her? Vi er ment å være motpoler til populisme. Valg verden rundt viser at liberale samarbeid med ytre høyre er svært skadelig oppslutningsmessig. En klar avstand til ytterkantene mener jeg derfor er nødvendig.

Samtidig forbindes vi sterkt med dagens system, og mange mener at partier som oss bærer mye av skylden for problemene. Derfor har vi et dobbelt ansvar for å lede an i å skape dette nye systemet – og samtidig gi oss selv nye bein å stå på.

Jeg håper vi vil gripe denne muligheten.

Lar vi være, vil andre definere alternativet, og det vil fort bli noe vi ikke ønsker oss.

Få nyhetsbrev fra Dagsavisen. Meld deg på her!

Mer debatt