Herold

Israel presset fram krig med Iran. Donald Trump lot seg overbevise – til tross for klare advarsler fra egne rådgivere. Og vi står apatisk og ser på at verden blir satt i brann.

Dette er en kommentar. Holdninger og meninger i teksten står for skribentens regning.

I en ny gjennomgang fra The New York Times får vi et unikt innblikk i hvordan USA endte opp med å angripe Iran sammen med Israel. Statsminister Benjamin Netanyahus rolle i veien mot krig har vært omdiskutert – men nå kommer det tydelig fram hvor sentral den israelske statslederen har vært, og at samstemtheten mellom Donald Trump og Netanyahu har vært større enn Trumps egne rådgivere har vært klar over.

I Palestina og Libanon fortsetter Israels nådeløse okkupasjon og etniske rensing – med forsterket kraft.

1. februar la Netanyahu fram sin pitch i Det hvite hus, ledsaget digitalt av sjefer i Mossad og IDF. Presentasjon ble holdt i kriserommet, et rom som sjeldent brukes til fysiske møter med utenlandske ledere. Fra amerikansk hold deltok utenriksminister Marco Rubio, forsvarsminister Pete Hegseth, CIA-direktør John Ratcliffe, general Dan Caine, samt Trumps stabssjef, pressesjef, og forhandlerne Steve Witkoff og svigersønnen Jared Kushner.

Med andre ord ble beslutningen om å gå til storkrig tatt av en liten, lojal krets rundt Trump – sammen med representanter for det israelske regimet, hvor Netanyahus presentasjon, ifølge NYT, var avgjørende for at USA sluttet seg til Israels angrep på Iran.

Flere sentrale medlemmer av Trump-administrasjonen visste ikke engang at møtet fant sted. Visepresident JD Vance var ikke til stede.

Netanyahu solgte et tydelig budskap: Iran var modent for regimeendring. En felles millitæropersjon var en historisk mulighet til å fjerne det iranske regimet en gang for alle. Det israelske teamet hadde forberedt en video med mulige nye ledere, blant dem sønnen til Irans tidligere autoritære konge, Reza Pahlavi. Netanyahu presenterte et glansbilde av krig: likvidering av Irans øverste ledere, ødeleggelse av Irans militære kapasitet på få uker, regime vil kollapse og ikke være i stand til å strupe Hormuzstredet, folket vil gjøre opprør og det er minimal risiko for gjengjeldelse. «Det høres bra ut for meg», sa Trump.

Dagen etter kom den amerikanske sikkerhetsvurderingen. CIA og utenriksminister Rubio avviste scenarioet med opprør og regimeendring. General Caine understreket at dette var et kjent mønster: Israel overselger sine planer. Trump avfeide spørsmålet om regimeendring som «deres problem». Det burde vekke de som hadde illusjoner om at dette noensinne handlet om frihet for det iranske folk.

Så langt er det lite som tyder på at regimet i Iran er svekket på en måte som åpner for politisk endring i progressiv retning. Tvert imot peker utviklingen i motsatt retning. Revolusjonsgarden har fått styrket sin posisjon – ja, de har i praksis overtatt styringen av landet. Det undertrykkende sikkerhetsapparatet konsolideres ytterligere, og det lille rommet som fantes for opposisjon, vil med all sannsynlighet forsvinne helt.

Samtidig er ayatolla Ali Khamenei, den religiøse autoriteten som lenge har vært motstander av atomvåpen, drept. Eksperter advarer nå om at regimet kan bevege seg raskt mot utvikling av en primitiv atombombe – som svar på det de opplever som en eksistensiell trussel. Med andre ord: krigen kan ende opp med å fremskynde det den angivelig skulle forhindre.

Selv om vi nå har fått flere detaljer om hvordan beslutningen om å gå til krig ble tatt, fremstår det fortsatt uforståelig hva Donald Trump faktisk har å tjene på dette – være seg nasjonalt eller internasjonalt.

Den høyeste prisen betales som alltid av sivile. I Iran rammes mennesker som ikke har noen innflytelse over regimet. De mister liv, hjem, arbeidsplasser og tilgang til helt grunnleggende infrastruktur. Universiteter, sykehus og andre sivile institusjoner ødelegges. Det er ikke bare en humanitær krise – det er også en politisk katastrofe. Det finnes ingen historiske eksempler på at slike omstendigheter skaper gode vekstvilkår for demokrati og stabilitet.

I Palestina og Libanon fortsetter Israels nådeløse okkupasjon og etniske rensing – med forsterket kraft, mens verdens oppmerksomhet er rettet et annet sted.

Konsekvensene stopper naturligvis ikke i Midtøsten. For oss i Europa betyr angrepet på Iran energiusikkerhet, høyere priser, økonomisk uro og en betydelig mer uforutsigbar sikkerhetssituasjon. Terrorfaren øker. Samtidig fortrenges andre konflikter. Krigen i Ukraina drukner i oppmerksomhet, politisk vilje og ressurser.

I denne virkeligheten er det andre som styrkes. Russland og Kina trenger ikke gjøre stort for å komme styrket ut av dette kaoset som USA og Israel setter i gang. Det er tilstrekkelig at USA svekkes og at allianser står i fare for å gå i oppløsning. Jo mer USA involverer seg i en ny, langvarig konflikt i Midtøsten, desto større handlingsrom får Russland og Kina.

Og det mest urovekkende ved hele situasjonen: Hvor lite motstand denne galskapen faktisk møter. For selv om konsekvensene er åpenbare – humanitært, sikkerhetspolitisk og økonomisk – er det en apatisk diskurs som rår. Den må vi riste av oss umiddelbart, om vi skal tåle å se tilbake på dette i historiens lys.

Få nyhetsbrev fra Dagsavisen. Meld deg på her!

Kommentar