Ikke alt som lønner seg er riktig
Mens verden er i krig, har Norge satt etikken på pause.
Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.
Når vi heller velger å lukke øynene og telle penger, forteller det oss noe viktig om hvem vi holder på å bli.
Rett før påske la regjeringen frem den årlige meldingen om oljefondet. Det er dokumentet som forteller hvordan verdens største statlige investeringsfond forvaltes. Et fond verdt over 20.000 milliarder kroner, bygget opp av fellesskapets ressurser og investert i tusenvis av selskaper verden over.
Det handler om hva slags land vi vil være.
Det meste av oppmerksomheten handlet om avkastning og markedsuro. Men det er noe annet i meldingen som fortjener oppmerksomhet. Eller rettere sagt: noe som mangler: en reell redegjørelse for konsekvensene av at fondets etiske system nå er satt i en politisk fryseboks.
I november i fjor vedtok Stortinget å fryse den delen av oljefondets etikksystem som kan trekke nye grenser. Etikkrådet, organet som i tjue år har vurdert om selskaper bryter med grunnleggende etiske normer, kan ikke lenger anbefale at selskaper utelukkes. Norges Bank kan ikke fatte nye slike vedtak. Det eneste etikkrådet nå i praksis kan gjøre, er å anbefale at selskaper som allerede er ute, tas inn igjen.
Derfor var det stor spenning om hvordan den historiske pausen ville omtales i årets oljefondsmelding. Men der finnes det nesten ingenting nytt om hvordan dette fungerer. Ingen reell statusoppdatering. Ingen vurdering av konsekvensene. Ingen redegjørelse for hvordan investeringer knyttet til krig, konflikt og menneskerettighetsbrudd håndteres i ventetiden.
Stillheten sier sitt.
Regjeringen kaller dette midlertidig. Men fondet investerer videre. Krig pågår. Menneskerettighetsbrudd pågår. Klimaendringene akselererer.
Alt annet fortsetter, bortsett fra de etiske vurderingene.
Finansminister Jens Stoltenberg har vært åpen om begrunnelsen for pausen: Dersom fondet ikke kan investere i verdens største selskaper, rokker det ved fondets karakter som global indeksinvestor. Det er et ærlig argument. Men det avslører også en prioritering. Når hensynet til bredde og avkastning veier tyngre enn muligheten til å trekke etiske grenser, har regjeringen bestemt hva som kommer først. Jakten på maksimal avkastning.
Han peker på at de syv største teknologiselskapene alene har gitt en ekstraavkastning på 1100 milliarder kroner. Stoltenberg frykter at dagens regler ville tvunget oss ut av tech-giganter fordi deres teknologi, som skyløsninger, også brukes i moderne krigføring.
Han kaller det dessuten et «paradoks» at vi kjøper våpen fra selskaper som Lockheed Martin og BAE Systems for hundrevis av milliarder, men nektes å høste profitt fra dem gjennom eierskap. Men her oppstår en «overraskende kortslutning», for å bruke jusprofessor Ola Mestads ord. Mestad og andre eksperter mener dagens regler fint klarer å skille mellom generelle sivile tjenester og direkte militære leveranser, som for eksempel Caterpillars stridsbulldosere brukt til ulovlig rivning av palestinske hjem.
Vi har ikke satt etikken på pause fordi verden er blitt enklere. Vi har gjort det mens verden er blitt mer urolig, mer voldelig og mer uoversiktlig. Det er nettopp da grensene burde virke. Ikke fordi de er enkle å trekke, men fordi de er vanskelige.
Vi har etikk i samfunnet av en grunn. Vi godtar ikke sosial dumping selv om det kan gjøre varer billigere. Vi har regler mot korrupsjon selv om noen kan tjene på å omgå dem. Og det offentlige kan ikke bare velge det billigste, men må også ta hensyn til miljø, arbeidsvilkår og seriøsitet.
Dette er det ikke bare norske organisasjoner som reagerer på. I et brev datert 18. mars 2026 uttrykker FNs arbeidsgruppe for næringsliv og menneskerettigheter dyp bekymring. De advarer om at suspensjonen av etiske eksklusjoner risikerer å fjerne nedsalg som et «kredibelt alternativ» i fondets verktøykasse. FN-ekspertene understreker at selv om dialog er viktig, er aktivt eierskap ingen erstatning for uttrekk der alvorlige misligheter vedvarer. De er spesielt bekymret for at pausen rammer situasjoner med krig og væpnet konflikt, hvor rask handling er avgjørende for å unngå uopprettelig skade. Norge, som lenge har vært en global leder innen ansvarlige investeringer, risikerer nå å svekke de internasjonale standardene vi selv har vært med på å bygge opp.
Poenget er det samme hver gang: Ikke alt som lønner seg, er riktig. Derfor skal vi også ha etisk styring av oljefondet.
Et etisk regelverk er ikke laget for de behagelige tidene. Det er laget for de krevende.
- oktober er fristen for utvalget som skal se på de etiske retningslinjene for oljefondet. Etter det kommer høring og politisk behandling. Den etiske frysen kan dermed vare i et helt år, kanskje mer. I så fall vil verdens største statlige investeringsfond i lang tid mangle en fungerende mekanisme for å trekke nye etiske grenser.
Det bekymrer meg enormt. Nå haster det å gjenopprette Etikkrådet som et uavhengig organ med reell myndighet.
For i det store og hele handler dette om mer enn finansforvaltning. Det handler om hva slags land vi vil være når økonomisk styrke og etisk ansvar trekker i hver sin retning. Vi liker å tenke på oljefondet som et uttrykk for langsiktighet og ansvar.
Da bør vi ikke godta et system som setter etikken på pause, i en verden som nå trenger den som mest.
Få nyhetsbrev fra Dagsavisen. Meld deg på her!