Herold

Dagsavisen nye kommentator vil breie seg ut og bringe nye perspektiver til leserne.

Navn i nyhetene

Hvem: Maja Sojtaric (45)

Hva: Kommentator i Dagsavisen

Hvorfor: Sojtaric tiltrådte i stillingen denne måneden og har allerede begynt å skrive i avisas spalter. Her kan du bli litt bedre kjent med henne.

Hvordan er det å kunne jobbe som kommentator i Dagsavisen?

– Det er et enormt privilegium å kunne jobbe som kommentator, punktum. Jeg må klype meg i armen hver eneste dag. Jeg kan ikke fatte at vi får betalt for dette.

Hva gjør denne jobben så fascinerende for deg?

– Du har en ekstrem frihet. Det er veldig få bransjer og yrker hvor en alminnelig arbeidstaker fortsatt kan ha så stor frihet over sin egen hverdag, og over det man skal skrive, mene og si. Det er befriende, og jeg ser at det er veldig få andre mennesker som har det privilegiet. Det liker jeg. Jeg er jo litt sånn antiautoritært anlagt, så det passer min personlighet veldig godt å få lov til å styre på som jeg selv vil.

Hva gjorde at du ønsket å ta akkurat dette steget i karrieren?

– Meningsjournalistikken har alltid stått sterkt i Dagsavisen, i hvert fall de siste 50 årene. Da har dette vært en av avisene der meningsjournalistikken har vært dyrka fram og løftet opp som en viktig del av den redaksjonelle linja, noe som også har vært av stor betydning for norsk offentlighet. Så når denne jobben ble ledig, var det nærmest en «no-brainer». Da måtte jeg bare søke på den.

De siste årene har du vært politisk redaktør i Nordlys. Hvilke erfaringer og perspektiver tar du med deg fra Nord-Norge som lesere i sør kan dra nytte av?

– Jeg synes vi i utgangspunktet er et altfor lite land til at vi skal se for smalt på vårt oppdrag, også som journalister. Vi er jo et land med et befolkningsantall som er på størrelse med en relativt grei europeisk storby. Samtidig har vi en enorm geografisk spredning, og livet i Norge ser veldig annerledes ut hvis du sitter på Grünerløkka eller i en bygd på Sunnmøre. Dette utenfraperspektivet har alltid vært viktig for meg.

Hvorfor det?

– Det er mange folk i marginene som veldig mange i vår bransje ikke ser. Alle ser de samme viktige tingene fra det ståstedet de har. Lite blir synlig hvis folk bare ser på hverandre i et veldig lite geografisk område. Hvis man har en mulighet til å stå litt på siden og komme inn med noen andre perspektiver, får man ofte være en stemme for noen som kanskje trenger det mer enn andre.

Du har allerede skrevet om Trump, Iran, Ungarn, men også fotball og ditt forhold til Bosnia-Hercegovina. Hva mer kan våre lesere forvente av deg?

– Grunnen til at jeg søkte meg til Dagsavisen var også at jeg skulle breie meg veldig ut. Jeg har bred interesse for både utenriks- og innenrikspolitikk og samfunnsliv, som jeg får dyrke mer her enn jeg kanskje gjorde i Nordlys. Så jeg vil si at jeg kommer til å være ekstremt uforutsigbar. De leserne som kommer for å lese meg kan lese veldig mye rart, men jeg skal forsøke å gjøre det meste så grundig og morsomt som overhodet mulig.

Du skal også jobbe med podkast i Dagsavisen. Hva håper du å bidra med der?

– Jeg håper å bidra med gode analyser og en relativt nedpå og tilgjengelig tone. Det er stor styrke med Dagsavisen at det er en avis hvor man kan skrive analyser om forskjellige ting, men det fortsatt er forventet at man skal være nær til folket man skriver for. Det tenker jeg vi også skal gjøre i podkasten.

Hva gjør deg lykkelig?

– Familien min og hagearbeid. Hvis jeg ikke hadde hatt denne perfekte jobben hadde jeg nok vært et eller annet sted og dyrket fram blomster. Krysspollinert primula og sånt.

Hvilken bok har gjort størst inntrykk på deg?

– Det er mange, men novellesamlingen til Flannery O'Connor har jeg med meg nesten hele tiden. Hun var så ufattelig presis i språket, samtidig som temaene hun behandlet var dypt og smertefullt ubehagelige. Vi har jo en tendens til å sky unna ubehag i dagens verden.

Men du omfavner det?

– Jeg synes ubehag er veldig viktig. Ubehag og kjedsomhet. Hvis jeg leverer en tekst og kjenner at jeg føler et ubehag over reaksjonene som kommer på teksten, så vet jeg nesten 100 prosent sikkert at den teksten er bra.

Hvem var din barndomshelt?

– Min morfar. Han var en skomaker som siterte Sartre (Jean-Paul Sartre, en fransk filosof som var særlig opptatt av eksistensialisme og sosiale forhold, journ.anm.). Han har jeg lært alt om å være et helt menneske av. Han var en ordentlig arbeider. En mann av arbeiderklassen som også var intellektuell.

Hva gjør du når du skeier ut?

– Da drar jeg på veldig, veldig, veldig bråkete konserter.

Hvilken superkraft skulle du gjerne hatt?

– Å kunne kommunisere med tenåringer.

Hvilke tre personer ville du invitert til middag?

– Christopher Hitchens, hvis jeg kunne gjenopplive han. Bare for å høre hva han hadde tenkt om denne verdenen. Deretter Sir David Attenborough og kanskje Marguerite Duras.

Hva er du villig til å gå i demonstrasjonstog for eller imot?

– Jeg tror vi fortsatt må kjempe for menneskerettigheter generelt, og kvinners rettigheter spesielt. De utsettes alltid for angrep når antidemokratiske krefter får sterkere grep. Det har skjedd i USA, der kvinner har fått innskrenkede rettigheter over egen kropp, og vi ser det i veldig mange andre autoritære systemer.

Hva liker du best ved deg selv?

– At jeg ler lett. Jeg liker å le og sosialt sett er jeg et menneske som er lett å underholde.

Hvilket valg skulle du gjerne tatt om igjen?

– Hvis det er noe jeg angrer på, så er det at jeg ikke har hatt pedagogisk evne til å lære barna mine bosnisk. Jeg tror jeg kanskje skulle vært mer sta og standhaftig når de var skikkelig små.

Hvem skulle du helst stått fast i heisen med?

– Skuespiller Jessie Buckley. Hun er et ekstremt interessant og reflektert menneske. I alle intervjuer jeg har sett av henne, har hun sagt noe klokt, gjennomtenkt, dypt og veldig godt artikulert. Jeg har båret med meg rollen hun gjorde i filmen Hemnet. Jeg har en skikkelig «girl crush» på Jessie Buckley.

Få nyhetsbrev fra Dagsavisen. Meld deg på her!