Herold

EU-dommer har ført til at det er krisestemning blant arbeidsgivere for kvinnedominerte yrker. De kappes om å sende kritiske bemerkninger ut i media for å påvirke opinionen. «Enorme kostnader», «vanvittig økt deltidsandel» og «kaos» er ord som brukes for å beskrive mulige konsekvenser. Årsaken er utsikten til at arbeidsgivere må forholde seg til EUs deltidsdirektiv, og forbud mot diskriminering av deltidsansatte.

Direktivet kom på plass på 1990-tallet, og er en del av EØS-avtalen. I to ulike saker ført for EU-domstolen er det slått fast at alle, uavhengig av stillingsandel, har krav på overtidsbetalt om arbeidsgiver pålegger arbeid ut over fast stillingsstørrelse. Det betyr endring også i norsk arbeidsliv, selvsagt. Men vil det bli enormt kostbart, resultere i at «alle» plutselig vil jobbe deltid og «kaos»? Og hvorfor er det «bare» i kvinnedominerte yrker at det ropes om dette?

Det er selvsagt fordi man tilgodeser de tradisjonelle «kvinneyrkene» med deltid. Helt fra kvinners inntog i arbeidslivet og fram til i dag, er det store forskjeller på deltidsandel mellom kjønn. I 2014 var 38 % av alle sysselsatte kvinner ansatt i deltid. Den samme andelen for sysselsatte menn var 13,6 %. Bakgrunnen for disse kjønnsforskjellene er nok mange, men uavhengig av dette er det kvinner som jobber mest deltid.

Dette har arbeidsgivere også visst å benytte seg av. Ved å la være å bemanne opp for det reelle arbeidskraftsbehovet, har man hatt mulighet til å ha ansatte «på gress», og klare til å ta ekstra vakter de gangene noen har vært syke eller det har vært økt behov for ansatte. Dette uten at de har «kostet mer» enn vanlig timelønn. Dette vil det nå bli slutt på. Det betyr at arbeidsgivere er nødt til å bemanne opp for det behovet de har for arbeidskraft. Det betyr at man er nødt til å bemanne slik at man kan tåle det jevne forutsigbare fraværet. Alternativt må man pålegge ekstra arbeid, og dermed betale ekstra for det.

Men hvorfor er det «krise»? Jo, fordi man nå både er nødt til å ha realistiske bemanningsplaner, og budsjettere med dette. Det vil nok øke kostnadene noe, men det er ikke bærekraftig slik det er gjort til nå. Ansatte som ikke kan jobbe heltid på grunn av omsorg for små barn eller egen helse, har fortsatt samme mulighet til å få redusert stilling. Ansatte som selv ikke ønsker å jobbe heltid må både møtes med oppfordring om hel stilling, og samtidig også forberede seg på at det ikke lenger vil være mulig å «shoppe» ledige vakter. Arbeidsgiver vil rett og slett ikke ha økonomi til den type drift lenger.

Resultatet av dommene, som etter hvert også vil gjøres gjeldende i Norge, er arbeidsplaner og bemanningsplaner som er realistiske sett opp mot behovet for arbeidskraft. En får økt kontinuitet hos ansatte, det vil bli økt kvalitet i tjenestene og det vil resultere i at ansatte opplever å ha gode fagmiljøer på arbeidsplassen. Når arbeidsgivere forutser kaos, så er min påstand at de bruker gårsdagens syn på arbeidslivet til å spå konsekvensene for framtiden.

Arbeidsgivere spådde katastrofe, vanvittige kostnader og var aktive motstandere da 8-timersdagen ble innført i 1919 også. De var kanskje like kritiske og aktive da man på 1960-tallet innførte arbeidsfri på lørdag? Fra vårt perspektiv ser det ut til at endringene gikk bra, selv om det avkrevde at hele arbeidslivet endret seg. At arbeidsgivere for deltidsansatte nå er nødt til å se på dette på en annen måte, vil nok også gå helt fint. Det arbeidsgivere bør gjøre, og det så snart som mulig, er å forberede seg på en ny normal. For den kommer, og da er vinnerne dem som har brukt energien på tilpasning heller enn trassig motstand.