Herold

Norsk idrett er noe av det fineste vi har her til lands. Den er skapt av frivillighet, fellesskap og et grunnleggende ønske om å gi barn, unge og voksne mulighet til å være i aktivitet – sammen med andre.

Derfor må vi ta vare på idrettens viktigste kraft: evnen til å inkludere bredt, bygge mestring, skape fellesskap og bidra til god helse over tid.

DaOtto Ulseth nylig skrev i en kommentar at det ikke er OL og VM som er viktig, så berørte han noe jeg tenker er sentralt. Ikke fordi toppidretten er uviktig, slett ikke, men fordi den i altfor stor grad har fått definere hva idrett skal være – også langt ned i aldersklassene. Når konkurranse, seleksjon og resultatfokus blir styrende premisser for stadig yngre utøvere, risikerer vi at flere faller fra før de egentlig har fått begynt.

Idrettens grunnleggende og viktigste legitimitet skapes ikke på TV. Den skapes i nærmiljøet og nabolaget – på trening i all slags vær, i idrettshaller og på baner der følelsen av å høre til er viktigere enn sluttresultatet. Det er her idretten utgjør en forskjell som ikke mange andre arenaer kan erstatte.

Vi vet at mange barn og unge i dag beveger seg mindre enn før. Vi vet også at psykiske plager rapporteres oftere, og at mestringsfølelsen for mange er under press. Dette er utviklingstrekk som bekymrer meg mer enn medaljefangst og mesterskap. Når barn og unge mister tilhørighet, muligheter og struktur i hverdagen, mister samfunnet på sikt langt mer enn at idretten mister medlemmer.

I dette bildet tror jeg idretten har et stort og uforløst potensial. Idretten har egenskaper som gjør den svært godt egnet som mestringsarena: den er fleksibel, lite kostnadskrevende, og kan tilpasses ulike nivåer, ambisjoner og livssituasjoner. Her kan alle starte, uavhengig av forutsetninger.

Det forutsetter imidlertid at vi tør å tenke annerledes om både organisering og målestokker for suksess. Flere med – lenger, må bli viktigere enn rask progresjon for noen få.

Ulseth skriver gjenkjennbart om dugnadsåndens utfordringer. Denne virkelighetsbeskrivelsen er viktig. Dugnaden lever heldigvis fortsatt, men den lever i et samfunn der tid, forventninger og livssituasjoner er annerledes enn for bare én generasjon siden. Mange foreldre bidrar lojal og raust – men naturlig nok først og fremst så lenge barna er aktive.

Jeg håper og tror at dette ikke først og fremst er et moralsk problem. Jeg tror mest det er strukturelt. Og strukturelle problemer må møtes med strukturelle løsninger.

Idretten må i større grad innrette seg slik at frivilligheten bæres, ikke slites ut. Det betyr bedre støtte til trenere og tillitsvalgte, tydeligere rolleavklaringer og større villighet til å profesjonalisere deler av driften. Profesjonalisering er ikke et brudd med idrettens verdier – det kan være en forutsetning for å ta vare på dem.

Målet bør ikke være færre frivillige, men flere frivillige som opplever mestring, mening og forutsigbarhet. Da varer engasjementet lenger.

Jeg tror det er viktig at vi forsøker å løfte blikket fra enkelttiltak til helhet. Spørsmålet er ikke bare hvordan vi rekrutterer, men hvordan vi organiserer tilbud som gjør at flere blir værende i aktivitet – også når livet endrer seg, motivasjonen svinger og konkurranse ikke lenger er hoveddrivkraften.

Lavterskeltilbud med fokus på mestring, trenerkompetanse innen psykisk helse og inkludering, ungdomsmedvirkning, bedre bruk av digitale løsninger og systematisk evaluering av hva som faktisk virker – dette er ikke «myke» tillegg. Det er harde forutsetninger for å lykkes i et samfunn der alternativene til organisert idrett er mange, og terskelen for å falle utenfor er lav.

Samtidig må idretten i større grad ses i sammenheng med andre samfunnsmål. Når aktivitet bidrar til bedre helse, sterkere fellesskap og større robusthet hos unge, er det ikke en utgift – det er en investering. Tidlig innsats gir høy avkastning, både menneskelig og samfunnsøkonomisk.

Skal idretten ivareta dette brede samfunnsoppdraget, må også politikken bidra med mer enn anlegg og heiarop under mesterskap. Det trengs større vilje til å behandle idrett som en del av samfunnets grunnmur – på linje med andre forebyggende og fellesskapsbyggende tiltak.

Det handler om rammevilkår som gjør det mulig å prioritere inkludering og aktivitet over prestasjon og seleksjon. Det handler om å anerkjenne at idrettens viktigste bidrag ikke alltid kan måles i tabeller og medaljeskap, men i livsløp, tilhørighet og helse.

Toppidretten vil bestå, og den vil fortsette å gi oss store øyeblikk, som også bidrar til fellesskap. Men den kan ikke være kompasset for hele idrettsbevegelsen. Når OL og VM blir målestokken for alt, mister vi blikket for det som virkelig avgjør idrettens framtid: om flest mulig opplever glede ved å være i bevegelse – sammen med andre – over tid.

Derfor er det ikke OL og VM som er viktigst. Det viktigste er at barn, unge og voksne finner en plass i idretten der de kjenner: Her er det plass til meg.