Herold

Utdanningsforbundet Trøndelag ved Kai Nilsen dokumenterer at vedtakstimer forsvinner i skolen. 5855 timer. Det er forferdelige tall. NevroRespekt beskriver samtidig en hverdag der foreldre allerede er tett på og ofte overbelastet av oppfølgingen som kreves. Slik jeg ser det, beskriver de det samme fenomenet fra ulike posisjoner.

Det er derfor ikke uenighet som preger denne debatten, men et felles bilde av en praksis som ikke fungerer slik regelverket forutsetter.

NRK dokumenterte i 2023, blant annet gjennom saken om Storm, hvordan barn med vedtak om spesialundervisning ikke nødvendigvis får den opplæringen de har krav på. Undersøkelsen anslo at minst 1,38 millioner timer spesialundervisning ikke ble gjennomført på ett skoleår. Over 60 prosent av rektorene oppga at ikke alle timene ble gitt, og nær en fjerdedel hadde ikke oversikt over hva som faktisk var gjennomført.

Dette peker ikke bare på bortfall av timer, men på manglende systemer for å følge med på om rettighetene faktisk oppfylles.

Når vedtak om individuelt tilrettelagt opplæring ikke gjennomføres, får det konkrete konsekvenser for barna det gjelder. Samtidig får foreldre i praksis en rolle som kontrollører av et system de verken har ansvar for eller reelle forutsetninger for å korrigere. Dette handler ikke om hvorvidt foreldre følger godt nok med, men om hvordan ansvaret er plassert.

Tall fra Trøndelag underbygger dette bildet. Statsforvalteren opplyser at de mottar flest klager på manglende gjennomføring av vedtak, ikke på selve vedtakene. Problemet ligger dermed ikke primært i beslutningene, men i om de faktisk gjennomføres.

Samtidig viser oversiktene at det ofte går lang tid fra behov identifiseres og tiltak besluttes, til manglende gjennomføring blir gjenstand for klage. For barnet det gjelder, er dette tid som ikke kan tas igjen.

Ser vi dette i sammenheng med skolemiljøsakene, fremstår mønsteret enda tydeligere. Statsforvalteren beskriver at barn i slike saker ofte samtidig har et betydelig skolefravær, og at fraværet i mange tilfeller må forstås som et symptom på at barnet ikke har det trygt og godt på skolen. Manglende tilrettelegging kan også være en medvirkende årsak til fravær.

Dette binder sammen tre forhold som ofte behandles hver for seg: skolemiljø, ITO(spesialpedagogikk) og fravær.

Når vedtak ikke gjennomføres, og tilrettelegging uteblir eller kommer for sent, handler det derfor ikke bare om manglende oppfyllelse av enkeltrettigheter. Det handler om at barn kan utvikle stressrelaterte lidelser og ikke lengre klare å være til stede i skolen.

Tallene fra Trøndelag gir et konkret bilde av omfanget. I 2023 behandlet Statsforvalteren 142 skolemiljøsaker, hvor 64 ble realitetsbehandlet. I samtlige av disse ble det konkludert med brudd på regelverket. I 2024 ble 111 saker realitetsbehandlet, og i 107 av disse ble det igjen konkludert med brudd.

Dette peker ikke mot enkeltstående svikt, men mot en praksis der rettigheter over tid ikke oppfylles slik de er forutsatt.

Det er samtidig viktig å være presis om hvor ansvaret ligger. Lærere opererer innenfor rammer de ikke selv fastsetter. Foreldres oppgave er ikke å kontrollere at spesialpedagogikken blir gjennomført.

Det er skoleeier som har ansvaret for at rettighetene oppfylles i praksis. Det betyr kommunen – både politisk nivå og administrasjonen. Det er her beslutninger om bemanning, organisering og ressursbruk tas.

Når både ansatte, foreldre og Statsforvalteren beskriver de samme utfordringene, uten at dette fører til endring i praksis, er det nærliggende å rette spørsmålene dit ansvaret ligger:

Hvordan sikrer kommunen at vedtak faktisk gjennomføres? Hvem har ansvar for å følge opp at rettighetene oppfylles i praksis? Og hva gjøres når dette ikke skjer?

Dette er ikke en situasjon der vi mangler kunnskap om hva som skjer. Spørsmålet er hvordan denne kunnskapen følges opp – og hvem som tar ansvar for å endre praksis.

Når rettigheter systematisk ikke oppfylles, er det ikke tilstrekkelig å vise til utfordringer i skolen. Da må skoleeier kunne redegjøre for hvordan de styrer, følger opp og korrigerer praksis.

Hvis ikke dette skjer, er ikke problemet at vi ikke vet. Problemet er at de som er valgt til å styre kommunen, ikke tar ansvaret.