Herold

Jeg er en av de få som kan minnes 9. april 1940 og tiden utover. De fleste voksne som levde da er jo borte.

I grålysningen 9. april 1940 hadde styrker fra tyske krigsskip og fly besatt Norges viktigste havner og flyplasser, og brakt inn de første hærstyrkene. Det var lite informasjon å få, men flykaptein Reistad kom seg av gårde med sju fly før Kjeller flyplass ble bombet.

En base ble opprettet i Hamar Brumunddals område for forsyning med drivstoff og teknisk tjeneste. De fordelte seg i Mesna-Næra område. Reistad selv landet med fire fly på Næra.

Reistad skriver om dette: «Jeg tror neppe at de som landet på Næra-vannet vil glemme den hjertelige mottakelsen man fikk fra den befolkningen som bodde i relativt enkle og små forhold.»

Flyene måtte parkeres og kamufleres. Ledelsen måtte skaffe seg forbindelse med sine foresatte og få beskjed om reisen videre. Mannskapet måtte ha innkvartering og forpleining. Det var Magnhild og Syver Åsbrein som på småbruket sitt tok imot dem og hjalp dem.

Da Magnhild kom ut fra fjøset om morgenen, var det fullt av soldater på tunet deres som trengte mat og hjelp. De hadde ikke god plass, men stilte opp med både mat og nattely og telefon til rådighet. Syver gikk i skauen og hugget ned nok virke for å dekke flyene og hjalp til med dette. Da Reistad og følge dro videre, ble de bedt om ikke å fortelle noe om hvor de tok vegen. Magnhild klarte å holde dette løfte til tross for vanskeligheter som hun fikk med noen som lette etter dem.

Jeg var vel 19 år i april 1940, og denne våren hadde jeg begynt som elev ved Vea Hagebruksskole på Ring ved Moelv. Vi var 21 jenter husker jeg rett. Etter invasjonen var det mye som skjedde og lite informasjon å få. Men det ble stor trafikk på vegen forbi skolen av kjøretøy og folk, og i lufta var det fremmede fly. Jeg og noen andre elever fikk se en luftkamp mellom et norsk og et fremmed fly. Vi la oss ned ved en mur for at ei fremmed kule ikke skulle nå oss.

Sent på kvelden 18. april fikk skolen beskjed om å evakuere. Vi brukte natten til å gå opp til Åsmarka. På morgensiden kom et tysk fly lavt over oss, men det angrep ikke. To hester som trakk ei vogn med mat og utstyr gikk foran oss, og to av en lærers unger fikk sitte på der.

Ellers var beskjeden at vi ikke skulle ta med oss mer enn vi kunne bære. I Åsmarka fikk vi hvile og mat i samfunnshuset Åsheim, og der var jeg med å dele ut middag til soldatene. Det var to poteter og to kjøttkaker pluss saus til hver mann. Men tyskerne var ventet, og vi måtte videre. Fikk da rom og nattelosji på Seterlien gård litt høyere oppe, godt unna treffningene som spesielt søndag herjet lenger nede og rundt kirka.

Krigen her er grundig fortalt i bøker og skrifter. To av dem står i bokhylla mi, nemlig «Da tyskera kom» skrevet av Egil M. Kristiansen som ble født i 1941. Den handler om verdenskrigens inntog på Hedmarken, og da Hamar noen timer var landets hovedstad.

Den andre heter «Norge under okkupasjonen» skrevet av motstandsmannen og VG-redaktøren Christian Arthur Richardt Christensen. Det er en bok beregnet på ungdom og skal gi en kortfattet oversikt over hva som skjedde. En god kilde til folkeopplysning heter det i anmeldelsen.

Selv har jeg vel skrevet noe om dette og tror det skal stå i ei av historielagsbøkene til Ringsaker, Brøttum og Veldre Historielag. I årboka for 2015 er det samlet mye av det som er skrevet om krigens dager. Krigen på Ring var jo brutal og vanskelig for tyskerne som ble beskutt fra to sider. De hadde fått beskjed om å bruke båt for å få fram forsyninger, men Mjøsa var jo islagt.

Ole Reistad ble oberst i 1946. Han var sjef for «Speidervingen» i Hærens Flyvåpen 9. april 1940, og ble senere utnevnt til major og sjef for flyvåpenets treningsleir i Canada opprettet i 1941. Han døde i 1949, hans sønn Kjell Arne Reistad har fortalt om da krigen kom til Næra 9. april.