Stor frykt ved kommunesammenslåing
Ifølge SSB og interesse organisasjoner har 17 prosent av landets befolkning en eller annen nedsatt funksjonsevne. Dette gjelder alle aldre fra barnehage til livets slutt. For Gjøvik og Toten-kommunene utgjør dette cirka 10.000 personer. Mange lever fint med sin nedsatte funksjonsevne, både sosialt og i jobb. Blant denne delen av befolkningen finnes også en stor andel som må benytte seg av kommunale tjenester. Noen av de svakeste og mest sårbare skjebnene.
Med små kommuner er en tettere på tjenestene i en tryggere kontakt med færre personer og kan ha et tilnærmet personlig forhold. I en storkommune blir det lengre vei til tjenesten og du står i fare for å kun bli et saksnummer i mengden.
Skulle det bli kommunesammenslåing og eventuelle økonomiske problemer er denne gruppa sårbar for det er en av de enkleste postene å kutte og spare inn på. Innsparingen er høyere krav til å få hjelp, færre ansatte. Og står i fare for et større utenforskap fra samfunnet. Snakker om tap av ekstra ressurser i barnehager, assistenter, miljøterapeuter, helsesøstre og så videre i skolen, ventetid for å få hjelp til hjelpemidler, og veiledning. Redusert tilbud og større krav og for hjelp på psykiatri, og rusomsorg.
Men verst tenkelige scenario er nedskjæringer for å få budsjettene til å holde. Vi har jo rettigheter, og CRPD, en del av norsk lov. Brukerstyrt personlig assistanse (BPA) er under stort angrep i mange kommuner med helt opp mot 30 prosent av tid og økte egenandeler.
Hva med den nye storkommunen «Toten?» Intensjonsavtalen viser ingen ting for denne gruppen i samfunnet. Frykten er at kommunen vil tøye grensene med dårligere tjenester til brukeren. Det ender med at de svakeste blir større tapere. Foreldre og pårørende må ta større byrde der kommunen har ansvaret. Hjertesukket er de som ikke har noen pårørende og støtte seg på. Dette kan ende med større problemer blant barn, ungdom, rus og kriminalitet. For voksne og eldre vil utenforskapet vokse når tilbudene avtar. En storkommune vil ikke være til noen nytte for denne delen av befolkningen.
En kan ikke stikke under en stol at framtiden har utfordringer, men løsningen er ikke storkommune. De som har slått seg sammen sliter alle som en på flere områder. Hvilken oppfinnelse eller «kvikkfix» har intensjonsavtalen? Den omtaler ingen garantier for den svakeste gruppen i de tre kommunene. Utfordringen ligger i at mange kommuner har en «stram økonomisk situasjon» som setter velferdstjenester under press. Det vil, slik jeg ser det si, at de gjemmer seg bak denne forklaringen.
Med et smartere samarbeid i kommunen og de tre kommunene imellom, kan man bedre dagens standard til det bedre for de funksjonsnedsatte.
Oppfordrer alle til å bruke stemmen sin på hva du tror er riktig 22.- til 29. april.