Herold

Dette er ikke bare en sak om en bru. Det er en sak om hvilke verdier vi styrer etter.

Tromsøbrua er nå stengt for biltrafikk i flere måneder. Begrunnelsen er vedlikehold og utvidelse av sykkelveien. Det kan være gode intensjoner bak tiltaket: bedre sikkerhet, bedre tilrettelegging og en mer moderne infrastruktur.

Men midt i denne satsingen stiller jeg et helt grunnleggende spørsmål: Hvor ble det av hensynet til de mest sårbare i samfunnet?

Debatten så langt har handlet om trafikkflyt, syklister, miljø og fremkommelighet. Prosjektledere, politikere og etater har uttalt seg om planlegging, gjennomføring og sikkerhet.

Men én gruppe er nesten ikke nevnt:

De eldre. De syke. De som er avhengige av hjelp for å komme seg til helt nødvendige tjenester.

For mange eldre i Tromsø særlig på fastlandet er ikke buss et reelt alternativ. Mange bruker rullator. Mange har helseutfordringer. Mange har ikke mulighet til å gå lange avstander til holdeplasser.

For dem er taxi ikke luksus det er en nødvendighet.

Når brua stenges, tvinges all trafikk gjennom tunnelen. Det betyr lengre reisevei, høyere kostnader og mer belastning. For en minstepensjonist med begrensede TT-midler kan dette være forskjellen på å komme seg til behandling – eller å måtte bli hjemme.

Er det virkelig slik vi ønsker å prioritere?

Ahmed Aadan Warsame, bio

Dette er ikke bare et spørsmål om logistikk. Det er et spørsmål om verdighet.

Vi snakker om mennesker som har bygget dette samfunnet. Mange har jobbet hele livet, noen startet i arbeid allerede som ungdom.

Nå møter de et system som ikke tar hensyn til deres behov i en så omfattende omlegging.

Samtidig ser vi at det gjøres unntak:

Busser får kjøre. Nødetater får kjøre.

Men hvorfor er ikke taxi inkludert i denne vurderingen?

Taxi er en del av kollektivtilbudet for dem som ikke kan bruke buss. For mange er det den eneste reelle transportformen. Å utelate denne gruppen fremstår ikke bare som en forglemmelse – det fremstår som en alvorlig svikt i planleggingen.

Når prosjektledelsen uttaler at dette er «en god start», samtidig som skoleelever kommer for sent og pasienter ikke rekker timene sine, bør alarmklokkene ringe.

Dette handler ikke om å være mot utvikling eller miljøtiltak. Dette handler om balanse.

Et samfunn kan ikke kalle seg bærekraftig dersom det ikke tar vare på de svakeste.

Derfor bør følgende vurderes umiddelbart:

1) Midlertidig åpning for taxi over Tromsøbrua.2) Bedre tilrettelegging for pasienttransport.3) Økt støtteordninger for dem som rammes økonomisk.

4) En reell vurdering av konsekvensene for eldre og syke.

For hvis ikke slike hensyn tas, står vi igjen med et ubehagelig spørsmål:

Har vi blitt så opptatt av system og tiltak at vi har glemt menneskene det faktisk gjelder?

Dette er ikke bare en sak om en bru. Det er en sak om hvilke verdier vi styrer etter.

Og akkurat nå fremstår det som om de svakeste er glemt.