Herold

Så lenge kjernekraft holdes ute, betyr det i praksis mer av det som ikke virker.

Vi har sett dette før. Utvalg settes ned, premisser defineres, og resultatet lander trygt innenfor det som allerede er politisk akseptert. Denne gangen handler det om kjernekraft. Teknologien som anses nødvendig i Europa, men som av en eller annen grunn ikke skal være relevant i Norge.

Det er et logisk brudd som ikke lar seg forklare bort.

For Norge erikke et isolert kraftsystem. Vi er koblet tett til Europa gjennom kabler, markeder og prisdannelse. Vi importerer pris, eksporterer kraft og deler risiko. Når landene rundt oss konkluderer med at kjernekraft er nødvendig for stabilitet, kapasitet og forsyningssikkerhet, gjelder den realiteten også oss. Enten er kjernekraft nødvendig i et integrert system, eller så er den ikke. Begge deler kan ikke være sant samtidig.

Likevel behandles det som om det er nettopp det.

Aasland, Halvorsen og habiliteten

Utvalget som nå skal vurdere kjernekraft, ser ut til å ta utgangspunkt i de mest kapitalkrevende og statstunge modellene, der store kraftverk skal bygges med betydelig offentlig risiko og subsidiering. Det er et premiss som i praksis styrer konklusjonen før arbeidet er ferdig.

For det var ikke slik denne debatten startet.

Den ble ikke reist av staten. Den ble reist av industrien. Av aktører som trenger stabil kraft der den brukes, ikke flere kilometer med nett, flere flaskehalser og økt eksponering mot et europeisk marked som selv mangler kontroll.

Det som faktiskhar drevet frem interessen for kjernekraft i Norge, er mindre, modulære løsninger plassert tett på forbruk. Kraft til fabrikker, datasentre og annen kraftkrevende industri. Produksjon der verdiene skapes. Ikke kraft som må transporteres over halve landet før den kan brukes.

Når dette perspektivet ikke er utgangspunktet for utredningen, er det ikke bare et faglig valg. Det er en avgrensning som i praksis lukker døren for den modellen som faktisk er aktuell.

Samtidig fortsetter man å fremme løsninger som i stadig større grad møter virkeligheten.

Landbasert vindkraftstopper opp i møte med lokal motstand. Havvind krever omfattende subsidier uten å være lønnsomt. Solkraft har begrenset effekt i norsk klima. Og kraften som produseres, må fraktes over lange avstander i et nett som allerede er presset.

Kostnadene for dette forsvinner ikke. De flyttes.

Når kraft produseres der været bestemmer, må resten av systemet bygges for å håndtere variasjonene. Flere kabler. Mer nett. Økt behov for balansekraft. Alt dette ender til slutt hos forbrukerne, i form av høyere nettleie og økte systemkostnader.

Dette er den delen av regnestykket som konsekvent tones ned.

Høyre krever tydelige svar fra Kjernekraftutvalget

I et slikt bilde fremstår kjernekraft fundamentalt annerledes. Stabil produksjon, tett på forbruk. Mindre behov for nettutbygging. Mindre behov for balansering. En kostnadsstruktur som er forutsigbar over tid.

Spørsmålet er derfor ikke bare hva som er billigst å bygge. Spørsmålet er hva som er minst belastende for samfunnet som helhet.

Det er også derfor interessen kommer nedenfra.

Over 100 kommuner har meldt seg inn i Norske kjernekraftkommuner. Ikke fordi de ønsker et ideologisk prosjekt, men fordi de ser behovet for arbeidsplasser, verdiskaping og sikker tilgang på kraft i egne områder.

Samtidig inviteres Norsk Kjernekraft inn i prosessen, men uten mulighet til å stille spørsmål, utfordre premisser eller delta i en reell faglig diskusjon.

Det er ikke slik man utreder en teknologi man ønsker å forstå. Det er slik man håndterer en teknologi man allerede har bestemt seg for.

Motargumentene er velkjente. Kostnader. Tid. Risiko. Avfall.

Men også her skjer det en forenkling.

I modellene som nå diskuteres, legges det opp til at aktørene selv håndterer avfallet gjennom egne fond, der en fast kostnad per kilowattime settes av til lagring og behandling. Kostnaden bygges inn i produksjonen fra start, ikke skyves over på fellesskapet i ettertid.

Samtidig ignoreres kostnaden ved alternativene.

For når man sammenligner energikilder isolert, uten å ta med nett, balansekraft og systemkostnader, blir bildet skjevt. Det som fremstår billig på papiret, blir dyrt i praksis.

Og det som kunne gitt stabilitet, holdes utenfor.

Det er her slagordet om «mer av alt, raskere» mister sitt innhold.

For så lenge kjernekraft holdes ute, betyr det i praksis mer av det som ikke virker. Mer vind som ikke bygges. Mer havvind som ikke lønner seg. Mer nett som må bygges. Mer kostnader som flyttes over på folk og næringsliv.

Dette er ikke lenger et spørsmål om teknologi. Det er et spørsmål om retning.

Vi beveger oss fra et system der Norge hadde kontroll, overskudd og forutsigbarhet, til et system der vi blir mer avhengige av vær, marked og import i perioder.

Det er et valg.

Men det er et valg som tas uten å si det høyt.

Når konklusjonenfremstår gitt før rapporten er lagt frem, er ikke dette en åpen utredning av norsk energipolitikk.

Det er en øvelse i å legitimere den.

Og da er ikke problemet mangel på kraft.

Da er problemet at man nekter å ta inn over seg hvilken kraft man faktisk trenger.