Herold

Snekker Gunnar Isaksen (63) skulle bare unngå flis, men hanskene ble ei dødsfelle. Nå ruller han røyken med venstrehånda og planlegger comeback med fingre av stål.

Vi advarer mot sterke bilder i denne saken!

(iFinnmark): Det var en helt vanlig ettermiddag i snekkerverkstedet til Gunnar Isaksen i Båtsfjord. På planen sto produksjon av treprofiler på en stor maskinfres, en maskin som veier godt over et tonn og står støtt på betonggulvet. Gunnar hadde akkurat skiftet til et bredere skjær på maskinen for å få jobben gjort. For å beskytte nevene mot flis fra materialet, tok han på seg hansker. Det viste seg å være en fatal avgjørelse.

– Hvis den hadde fått tak i bitte litt av den nakne fingeren, så hadde det nok ikke skjedd noe mer enn et kutt. Men siden hansken var på, fikk maskinen tak i stoffet og drog hele handa inn. Den rakk ikke blinke før alt var vekk, forteller han nøkternt.

I løpet av en brøkdel av et sekund var fire fingre på høyre hånd borte. Reaksjonen kom momentant, preget av sjokk og en umiddelbar erkjennelse av feilen han hadde gjort.

– Hva tenkte du da du skjønte omfanget av det som hadde skjedd?

– Idiot. Det var rett og slett uforsiktighet fra min side, og det er ingen andre å klandre. Man vet jo at hansker er det siste man skal bruke på sånne maskiner. Det går så fort, du når ikke å tenke før det er for seint.

Epler: – Hele 3500 prosent dyrere!

Skjebnehansken

Blodet fosset fra den ødelagte hånda. Inni maskinen lå det Gunnar beskriver som «lørvete rester» av det han kaller «skjebnehansken», sammen med deler av fingrene. Til tross for sjokket og skadene, beholdt Gunnar fatningen nok til å handle. Han måtte ha hjelp, og det fort.

Han løp ut av verkstedet og bort til nabobygget der sønnen bor.

– Jeg bare ropte han ut med en håndduk. Han var så skjelven at jeg måtte hjelpe ham med å pakke inn handa, forteller Gunnar.

Han sendte sønnen ut i arbeidsbilen for å hente en stropp til å snøre rundt armen for å stanse blødningen. Hele seansen gikk utrolig fort.

– Jeg så på klokkeslettet etterpå. Ulykka skjedde halv tre på ettermiddagen, og bare sju minutter senere var vi oppe på helsesenteret. Da de kom tilbake til verkstedet senere, fant de fingrer og deler til fingrer der inne, sier han.

Artemis II-ferden: Se de spektakulære bildene

Realitetsorientering i Tromsø

Fra det lokale helsesenteret bar det straks videre med ambulansefly til Tromsø. Legene sendte bilder av skaden til Rikshospitalet i Oslo for vurdering, men det ble besluttet å operere i Tromsø.

Virkeligheten og alvoret traff ham kanskje først ordentlig da han ble trillet inn på rommet etter operasjonen. Der kom han i snakk med en annen pasient som også hadde skadet hånda si stygt.

– Han hadde faen meg vært der i to uker allerede. Da vinka jeg tvert farvel til tanken om en snarvei hjem. Hans skade var jo ingenting i forhold til min.

Legene har gjort det klart at skaden er permanent, og at det ikke er noen fare for at det skal bli bedre med det første. Likevel føler Gunnar en form for lettelse over at det endte som det gjorde, framfor mislykkede forsøk på å redde fingrene.

– Jeg er glad til. Tenk hvis de hadde sydd på kanskje én eller en halv finger, og så skal du gå og slåss med den som blir stiv og kald og fryser. Nei, faen, det hadde gått mye lengre tid. Jeg er glad for at det bare ble sånn det ble. Og jeg har tommelen, det er det viktigste.

Fra motbakke til oversikt

Ulykken inntraff nesten på dagen to år etter at Gunnar tok det endelige valget om å slutte å drikke alkohol. Han legger ikke skjul på at livet før den tid var preget av hard festing i lange perioder. Han beskriver det verken som tragisk eller heroisk, men som et levd liv han selv valgte.

– Det der var et liv jeg ville leve. Men det var et liv i motbakke. Når du skal ha fest og full fart i livet ditt, så nytter det ikke. Da blir det tungvint, sier han ettertenksomt.

Kontrasten til dagens tilværelse er stor. Der alkoholen tidligere skapte motbakker, har edruskapet gitt ham roen til å bygge opp noe varig. Selv om ulykken nå setter en fysisk stopper for snekringen, ser han på firmaet og historien sin med en helt ny oversikt. I arkivet ligger bildemapper fra tiår med arbeid; fra de nennsomt restaurerte fjøsene i Kongsfjord til fugleskjulet ved Veines, der det var Gunnar selv som foreslo å skråstille vinduene for å gi den dramatiske utsikten rett ned i brenningene.

– Alt er dokumentert i timebøker. Hvor det er gjort og hva som er gjort, forteller han.

Nå som fingrene er borte, blir Gunnar nærmest tvunget til å roe ned og overlate arbeidet med firmaet Isaksen Nybygg & Restaurering til sønnene.

– Guttene er så etterspurt nå. De gjør de jobbene som jeg gjorde alene før. Selv om jeg fortsatt blir å bidra litt på anbud og fakturering, er jeg glad for at grunnlaget er lagt.

Pinlig Trump-seanse i rommet

Prosjekt: Stålfingre

Til tross for den dramatiske ulykken, nekter Gunnar å grave seg ned. Hjemme i Båtsfjord, bare en uke etter operasjonen, finner han lyspunkter og ser det komiske i sin nye situasjon.

– Det ser jo ut som jeg går rundt og peker på folk med en pistol-silhuett hele tida, humrer han om restene av tommelen og pekefingeren.

Planene for hånda er klare. Gunnar ser på den som et hvilket som helst restaureringsprosjekt han har drevet med hele livet.

– Jeg skal ha protese, selvfølgelig. Det er det ingen tvil om. Jeg har sett tilfeller med akkurat samme skade. De fester den rundt tommelen og resten av pekefingeren og så rundt håndleddet, med tre sånne stålfingre. Da har jeg jo plutselig fem fingre igjen. Forhåpentligvis blir den så sterk at jeg kan klype hvem som helst i nakken. Jeg er nødt til å ha en sånn, sier han.

Testing av funksjonaliteten med det han har igjen av handa er allerede i gang.

– Det første jeg måtte lære meg, var å rulle røyk med venstre hånd og gi en tommel opp. Det var faen ikke lett, men det gikk, avslutter Gunnar.

Populære videoer