Herold

Et kjærlighetsbrev til den norske bonden og kystfiskeren.

Dette er et kjærlighetsbrev til dere, som holder Norge i gang. Dere som, selv når det blåser som verst, på havet og over jordene, er ute og sørger for maten på bordet. Til dere som står i økonomiske stormer vi andre bare leser om og som aldri får fri fra ansvaret dere bærer.

Til deg som dyrker landet og til deg som høster av havet. Dere representerer to sider av samme sak, dere er helt sentrale i vår beredskap og vi alle er avhengige av dere. Selv om mange ikke vil innrømme det.

Kjære bonde. Du står opp før sola, og likevel går du ut. Inn i fjøset, ut på jordet, inn i en hverdag hvor værgudene styrer mye og marginene knappe. Du sår og høster, du fôrer og steller, du reparerer, planlegger, bærer og løfter. Du gjør det ikke for glamour, for applaus eller for ei lønn som står i stil med arbeidet. Du gjør det fordi du elsker jorda, for tradisjoner, kulturarv og fordi du vet at landet trenger deg.

Du holder bygdene levende. Du holder kulturlandskapet åpent.Du holder matkulturen vår i hendene dine.Du er drevet av noe som er større enn deg selv.

Kjære kystfisker.Du drar ut før sola rekker å farge himmelen. Du møter bølger som reiser seg som fjell, vind som river, kulde som biter. Likevel setter du garnene, drar nota og lina. Du går etter fisken med kunnskap og styrke arvet gjennom generasjoner. Du kjenner havet som andre kjenner stua si, men du vet også at havet aldri er trygt, aldri forutsigbart, aldri helt ditt. Likevel drar du ut. Dag etter dag.

For noen må hente maten opp fra dypet. Noen må forvalte kystkulturen.Noen må sikre at Norge fortsatt kan kalle seg en sjønasjon og noen må sikre beredskapen.Du gjør det med stolthet.

Til alle produsenter av mat: Dere er ryggraden i Norges selvforsyning og beredskap. Dere bærer kulturarven vår inn i de nye tidene og dere er navet i mange lokalsamfunn. Dere bærer oss andre på skuldrene, selv når vi glemmer å takke.Dere ER tradisjon og framtid på en gang. Imidlertid vit dette; når dere står alene en vintermorgen mens verden haster forbi, vi Bygdekvinner ser dere. Når prisene presses, når utstyret ryker, når nok en rapport misforstår hva dere sier og gjør, vi Bygdekvinner ser dere. Når dere lever med risiko, ansvar og en uro dere sjelden snakker høyt om, vi Bygdekvinner ser dere!

Dette kjærlighetsbrevet eret løfte til dere som høster av det landet og havet kan gi oss: Vi skal lytte mer.Vi skal støtte mer.Vi skal kjempe mer for at dere får vilkårene dere fortjener.Fordi Norge fortsatt må ha bønder og fiskere i alle landsdeler, store som små. Uten dere faller lokalsamfunn fra hverandre; tryggheten, landskapet, elektrikeren og rørleggeren, verftmekanikeren, alle blir borte. Vi mister en del av vår identitet, kulturen og beredskapen.

Uten matprodusenter faller noe grunnleggende i Norge bort! Tryggheten. Kulturen. Maten. Landskapet. Identiteten. Beredskapen! Det MÅ IKKE – SKAL IKKE skje på vår vakt!

Takk.For jobben dere gjør, hver eneste dag.For at dere bærer landet, på land og til havs.For at dere står i det, selv når dere står alene.

Dette er et kjærlighetsbrev.Fra oss som vet at dere er selve grunnmuren i Norge – Hedmark Bygdekvinnelag!