Herold

Ekstremsportveko er ikke et arrangement. Det er motoren i reiselivet på Voss. I ukene rundt festivalen fylles hoteller, campingplasser og utleieboliger. Restauranter går fulle skift. Aktivitetsselskaper har høysesong. Dette er ikke bare noen hektiske sommerdager, det er en hel verdikjede som strekker seg før, under og etter selve Veko.

Fallskjermmiljøet på Bømoen er en av bærebjelkene i dette. Uten flyplassen, ingen fallskjermhopping. Uten fallskjermmiljøet, en kraftig redusert Ekstremsportveko. Og uten Veko, et helt annet Voss – både økonomisk og identitetsmessig.

Dette vet kommunen. Dette vet næringslivet. Dette vet alle som har fulgt utviklingen de siste 30–40 årene.

Likevel står man nå midt i en konflikt som setter hele fundamentet i spill.

Bømoen flyplass eies i dag av private. Samtidig har fallskjermmiljøet brukt området i flere tiår, bygget opp aktivitet, investert tid, ressurser og kompetanse. Kommunen har på sin side lent seg på denne utviklingen, profilert seg på den og høstet av ringvirkningene.

Så begynner det å knake.

Grunneier ønsker mer kontroll og utvikling av området. Fallskjermmiljøet trenger forutsigbarhet for å kunne drive videre. Kommunen havner i midten – og det er her det virkelig begynner å bli problematisk.

For kommunen er ikke bare en tilskuer. Den er planmyndighet, samarbeidspartner og nå potensiell ekspropriant. Den hopper mellom roller, forsøker å rydde opp, men gjør det uten å ha hatt en tydelig langsiktig strategi i bunnen.

Resultatet er en situasjon der ingen har kontroll, alle står på sitt, og der det som faktisk står på spill er langt større enn selve eiendommen på Bømoen.

Dette handler ikke bare om hvem som eier en flyplass.

Det handler om hva slags Voss man ønsker å være.

For realiteten er enkel. Ekstremsporten tok over som trekkplaster etter at Vosso forsvant som nasjonal lakseelv. En gang var elva selve symbolet på Voss. Den dro folk fra hele landet og langt utenfor. I dag er den historien nettopp det – historie.

Da sto man igjen med noe annet. Noe man selv hadde vært med på å bygge opp. Noe som faktisk fungerte.

Ekstremsportveko.

Når man da lar det som har tatt over rollen som hovedattraksjon havne i en årelang konflikt, uten avklaringer, uten forutsigbarhet, og til slutt med trussel om ekspropriasjon som siste utvei, da er det ikke bare dårlig håndverk.

Det er risikospill med egen fremtid.

For spørsmålet som til slutt står igjen er ikke hvem som får rett i denne konflikten.

Spørsmålet er hva Voss sitter igjen med hvis dette ryker.

Og det spørsmålet burde vært stilt for lenge siden.

Prøvde å bringa den minnelege avtalen på banen igjen

Lægreid: – Fatta på eit saksframlegg med store og openberre manglar Luftsportmiljøet: – Dette var det rette valet